Skoleloven av 1860 var det første, viktige skrittet mot en moderne grunnskole og markerte starten på en stor reformepoke i norsk utdanningshistorie. Loven slo fast at den gamle omgangsskolen skulle avvikles og faste skoler opprettes over hele landet. Videre ble det stilt strengere krav til lærerne, som fra nå av skulle ha godkjent utdanning fra seminar eller lærerskole.
Nye fag
Ansvaret for skolen ble med den nye loven lagt til kommunale skolestyrer. Presten ble leder av skolestyret, men han var ikke lenger like enerådende. Også skolens formål ble endret. Skoletiden ble utvidet og nye fag innført, i tillegg til den konfirmasjonsforberedende religionsundervisningen. Elevene skulle lære å skrive og regne, og også kunne historie, naturfag og geografi.
Den neste store grunnskolereformen kom i 1889 med lov om folkeskoler. Reformen utvidet skoletiden, innførte flere fag og gikk enda et skritt mot sekularisering. Presten skulle ikke lenger være selvskreven leder av skolestyret. I stedet skulle skolestyret nå selv velge leder.
Skole for alle
Folkeskolen skulle være en skole for alle barn, ikke bare en fattigskole. Særlig i byene hadde klasseskillet vært tydelig med private skoler for kondisjonerte folks barn og en mangelfull offentlig skole for arbeiderklassen. Nå skulle folkeskolen også være en forberedelse til middelskole og gymnas.
Den høyere skolen ble i 1869 delt opp i et lavere trinn, middelskolen, og et høyere trinn som førte fram til examen artium. De gamle katedralskolene fikk samme fagkrets og organisasjon som offentlige og private latinskoler i andre byer. Disse lærde skolene var rene gutteskoler. Jentene måtte ta til takke med private pikeskoler som hadde mer begrenset fagkrets og i utgangspunktet var uten eksamensrett.
Bedre tilbud til kvinner
Nissens pikeskole, som ble startet av skolereformatoren Hartvig Nissen i 1849, fikk stor betydning for utdanningen av middelklassens døtre. Dette var også den første skolen som tilbød høyere utdanning for kvinner – først lærerinneskole, deretter middelskole og gymnas.
Ikke minst med tanke på Telegrafvesenets behov for kvalifiserte telegrafistinner fikk kvinner adgang til å ta middelskoleeksamen fra 1878. Den første kvinnen som tok examen artium og ble immatrikulert – innskrevet som student – ved universitetet, var Cecilie Thoresen i 1882. Først i 1884 fikk kvinner full adgang til universitetsutdanning.
En viktig milepæl var også lov om høyere skoler fra 1896, som på radikalt vis reformerte det faglige innholdet i middelskole og gymnas. Som det første landet i Europa opphevet Norge kravet om latinkunnskap som adgangskriterium til universitetet og innførte i stedet realfag og moderne språk. Loven slo også fast at kvinner og menn skulle stilles likt når det gjaldt faglige krav til eksamen.
Mange typer utdanning
Høyere utdanning var fortsatt et tilbud for de få, og inntil 1910 lå alle høyere skoler i byene. Da ble Volda gymnas etablert som det første gymnaset på landsbygda. Lov om landsgymnas ble vedtatt i 1914, og det første offentlige landsgymnaset ble startet på Voss i 1916. Landsgymnasene skulle sørge for at også ungdom på bygda fikk mulighet til å ta høyere utdanning.
Atskilling flere søkte seg til de skolene som ga kortere og mer yrkesrettet utdanning. Stiftseminarene, som var statlige lærerskoler rettet mot folkeskolen, ble en ettertraktet vei for skoleflink bygdeungdom av begge kjønn etter at de i 1890 ble åpnet også for kvinner. Folkehøgskoler, amtsskoler og landbruksskoler var nye skoleslag som kunne tilby både dagskole og kveldskurs for ungdom som ville lære mer.
Skolereformer og skoleutbygging fikk stor betydning for moderniseringen av Norge. Ikke bare la det grunnlaget for en mer utdannet arbeidskraft for et moderne arbeidsliv. Skolene ga også økte kunnskaper om landet og verden utenfor hjemstedet, og la grunnlag for en ny form for nasjonal bevissthet.