print logo

Birkebeinerne

De har gitt navn til skirenn, sykkelritt, brød og skinke, og i 2016 ble actionfilmen Birkebeinerne lansert – en av tidenes mest påkostede norske kinofilmer. Men hvem og hva var egentlig birkebeinerne

En opprørsflokk fra utkantbygdene

I 1174 reiste en opprørsflokk seg mot kong Magnus Erlingsson blant rotløse grupper øst på Marker og i andre utkantbygder. De skal etter sagaene ha blitt tvunget til skogs for å overleve, gikk av seg klærne og spente bjerkenever om leggene. Slik fikk de det spottende tilnavnet «birkebeinere».

Flokken samler seg under Sverre Sigurdsson

Vinteren 1177 ble birkebeinerne slått i et slag på Re ved Tønsberg. Kongsemnet Øystein Møyla ble drept, og restene av flokken rømte til Värmland. Ifølge Sverres saga traff de der Sverre Sigurdsson, som hevdet han var sønn av kong Sigurd Munn (d. 1155).

Sverre stilte seg i spissen for birkebeinene og krevde kongedømme. Under ham ble flokken bedre organisert og bedre trent.

Fargefoto av rund og ujevn sølvmynt mot svart bakgrunn. Litt utydeleg relieff av ansikt og krone i midten av mynten. I randen ser me bokstavar som er vanskeleg å tyde.
Sverre Sigurdsson fikk mynter preget med portrett av seg selv og påskriften "REX SVERUS MAGNUS", altså "Kong Sverre Magnus". Magnus var et tilnavn han tok etter Olav den helliges sønn. Her ser vi adversen (forsiden) av en penning med portrett av Sverre Sigurdsson fra slutten av 1100-tallet. Om det var slik han så ut vet vi ingenting om. Kongeportrettene på denne tiden skulle først og fremst fremstille en konge slik man mente en konge burde se ut. Det var derfor særlig viktig å få med en krone på hodet uavhengig om kongen brukte eller hadde en slik tilgjengelig i virkeligheten. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA 4

Birkebeinerne blir kongshird og «parti»

Magnus ble felt i 1184, og Sverre fikk kontroll med mesteparten av landet.

Birkebeinerreisningen er bare ett av mange opprør med innslag av eiendomsløse menn og andre småkårsfolk som under innbyrdeskrigene ble rettet mot kongemakten.

Magnus Erlingssons kongedømme var dominert av lendmenn og andre representanter for godseieraristokratiet i Viken og på Vestlandet. Mange av disse falt i kampene mot birkebeinerne.

En del eldre historikere mente at birkebeinerne under Sverres ledelse med dette knekket aristokratiet og etablerte et mer demokratisk kongedømme. Men det ble ikke noe egentlig systemskifte. I stedet fikk folk fra birkebeinerflokken jordegods og høye posisjoner. Og «birkebeinere» ble navnet både på hirden, det vil si den faste hærstyrken, det «politiske partiet» og forvaltningsapparatet til den nye kongen.

Baglerne reiser seg mot birkebeinerne

Det reiste seg flere opprør også mot birkebeinerkongedømmet. Mest alvorlig var baglerreisningen. Etter at Sverre hadde lagt seg ut med kirken, reiste restene av partiet til Magnus i 1196 en opprørsflokk i Skåne i samarbeid med landflyktige biskoper.

Etter Sverres død i 1202 fikk sønnen Håkon biskopene til å flytte hjem, og både det gamle og nye aristokratiet så seg nok best tjent med fred. Men forsoningsprosessen ble forsinket av Håkons død 1. januar 1204. Begge partier valgte seg ny konge.

Birkebeinerne valgte først Håkons nevø Guttorm, som døde etter kort tid. Etter ham tok de Inge Bårdsson til konge, en søstersønn av kong Sverre. Baglerne med oslobiskopen Nikolas i spissen valgte Erling Steinvegg, en påstått sønn av Magnus Erlingsson. Med støtte fra danskekongen fikk de kontroll over Viken.

Erling døde i 1207 og ble etterfulgt som baglernes konge av Philippus Simonsson, en nevø av biskop Niklas. Men i 1208 ble det inngått forlik om riksdeling, og da både birkebeinerkongen Inge og baglerkongen Philippus døde i 1217, kunne både riksdelene og partiene smelte sammen.

Et samlet hirdaristokrati – baglerne slutter seg til birkebeinerne

Birkebeinerhirden utpekte raskt Håkon Håkonsson, angivelig frillesønn av Håkon Sverresson, til konge. Ifølge Håkons saga var han vinteren 1205–1206 blitt bragt til birkebeinerkongen Inge i Trondheim etter en eventyrlig ferd helt fra Østfold. Etter Inges død ble han hyllet som ny konge uten motstand, også østafjells.

Både birkebeinere og baglere hadde lenge møtt motstand mot lokalstyret sitt. Særlig ille var det på Østlandet. I denne situasjonen frasa baglerhøvdingene seg ifølge sagaen flokknavnet sitt i 1218 og ble en del av birkebeinerhirden. En samlet stormannsklasse kunne vende seg mot opprørstendensene.

Betegnelsen «birkebeiner» mistet helt både sin nedsettende betydning og sin funksjon som partinavn. Den gikk gradvis ut av bruk, men dukker opp som et navn på kongshirden og medlemmene der i lovsamlingen Hirdskråen som regulerte forholdet mellom konge og hird fra 1270-årene. Her er det en hedersbetegnelse.

Skituren som forandret norgeshistorien?

Høsten 1203 hadde kong Håkon Sverresson vært en tid i Sarpsborg ifølge Håkon Håkonssons saga, og hadde hatt en lokal kvinne hos seg, Inga fra Varteig. Sagaen forteller videre:

Sommeren 1204 oppholdt Inga seg på gården Folkenborg i Eidsberg hos en prest som het Trond. Der fødte hun en sønn. Trond skjønte at det var den nylig avdøde birkebeinerkongen som var faren, og døpte gutten Håkon. Dette skjedde i hemmelighet fordi striden mellom birkebeinere og baglere hadde blusset opp igjen, og baglerne kontrollerte Viken. Og før jul 1205 førte Trond sammen med kong Sverres slektning Erlend både mor og barn nordover til Hamar. 

I Hamarkaupangen satt birkebeinerne med mye folk. Men i bygdene rundt var det mange baglere. I tillegg var hamarbiskopen Ivar en gammel fiende av kong Sverre og hans ætt. Birkebeinerne fant det derfor best å sende Håkon og Inga videre i hemmelighet, i første omgang til en gård nord ved Lillehammer. Rett over jul sendte de folk dit for å føre dem over til Østerdalen og videre til Trondheim hvor den nye birkebeinerkongen Inge satt.

På ferden over fjellet kom følget ut for uvær, og birkebeinerne bestemte seg for å sende sine to beste skiløpere, Torstein Skevla og Skjervald Skrukka, i forveien med gutten. De hadde hjelp av to lokale veivisere et stykke på vei. Og etter store strabaser kom de seg over til Østerdalen. Der fikk de hjelp videre nordover av bønder som lånte dem hester og viste vei. Fremme i Trondheim ble både mor og barn tatt vel imot av kong Inge og birkebeinerne der.

Fargefoto av malleri. Me ser to menn på ski som ber våpen i dramatisk positur. Den bakerste ber i tillegg til ei øks eit lite barn.
Knud Bergsliens (1827–1908) maleri fra 1869 av birkebeinernes ferd over fjellet. Foto: O. Væring

Fortellingen om skituren lever videre

Fortellingen om barnet som ble tatt med over fjellet av birkebeinerne har vært og er fremdeles sterkt til stede i norsk historiebevissthet. De fleste nikker nok gjenkjennende til Knud Bergsliens svært kjente maleri fra 1869 som merkelig nok har tittelen «Birkebeinerne på ski over Filefjell», selv om ferden på ingen måte gikk så langt vest.

Siden 1932 har Birkebeinerrennet hvert år gjenskapt den ikoniske ferden over fjellet til Østerdalen – nå riktignok motsatt vei, fra Rena til Lillehammer. Og siden 1993 har Birkebeinerrittet på sykkel blitt arrangert årlig. Det er nå verdens største terrengritt. Både skiløpere og syklister må ha med seg en sekk på 3,5 kilo som et symbol på barnet birkebeinerne bar over fjellet.

Fortellingen om denne skituren lå også bak valget av OL-maskoten Håkon i 1994, og den ligger til grunn for storfilmen Birkebeinerne fra 2016.

Selv uten filmskapernes ville overdrivelser inneholder sagaberetningen om birkebeinernes strabasiøse ferd med kongssønnen Håkon Håkonsson en del mirakuløse innslag som gjør at vi skal ta den med en klype salt. Men «lausungen» fra Indre Østfold ble i alle fall en av de mektigste kongene i norsk middelalderhistorie, og regjerte helt til 1263.

Av Per G. Norseng
Publisert 12. okt. 2016 12:00 - Sist endret 9. nov. 2017 11:13