print logo

Ideer om folkefrihet i Grunnloven

Representantene på Eidsvoll mente at retten til å bestemme statsformen lå hos folket selv, ikke hos en konge eller fyrste.

Ideen om fyrstesuverenitet lå til grunn for eneveldige styreformer. Retten til å bestemme var gitt til fyrsten av Gud og folket som en evig kontrakt.

Ifølge Kongeloven fra 1665 skulle det danske og norske folket ha overdratt alle sine rettigheter til kongen gjennom å godta kongens kupp med regjeringsaktene fra 1661. Slik sett var de bundet på hender og føtter.

Rett til opprør

Men i kontraktteoriene inngikk også opprørsrett: Dersom kongen styrte tyrannisk, hadde folket rett til å fjerne ham og velge seg et nytt styre.

Dette ble det teoretiske forsvaret for «den ærerike revolusjonen» i England i 1688, da kong Jakob II ble avsatt. Samme rett til å bryte med kongemakten påberopte de amerikanske koloniene seg da de rev seg løs fra Storbritannia i 1776.

Tilbake til folkesuverenitet

I Norge kom det aldri noe folkeopprør mot kongen i København. Ved freden i Kiel ble Frederik VI likevel tvunget til løse det norske folket fra eden i 1661. Dermed mente norske rettslærde at folket hadde fått tilbake retten over eget land, og Georg Sverdrup og andre overtalte Christian Frederik til å innkalle en grunnlovgivende forsamling.

Selv mente Christian Frederik at han hadde arveretten til Norges trone i behold. Men med løfter om at riksforsamlingen ville velge ham til konge, ga han etter og underkastet seg prinsippet om folkesuverenitet.

Lærdommen fra Europa og København

Ledende intellektuelle på Riksforsamlingen var godt skolerte i europeisk statsrettslig lære fra universitetet i København ‒ blant annet av Johan Fr. Wilhelm Schlegel. Men de kjente også naturretten, kontraktlæren og tankene til Montesquieu og Rousseau. Dette tilhørte alminnelig tankegods blant europeiske lærde på slutten av 1700-tallet.

Om slike teorier kunne bli eller ble praktisert, var frem til 1814 omstridt. Noen beundret den amerikanske og den franske revolusjonen. Andre fant at enevoldsstaten slik den fungerte i Danmark og Norge, tross alt var en vel så god løsning. Etter Kielfreden var ikke lenger dette et problem: Nå gikk hele den norske eliten inn for en konstitusjonelt basert stat.

Nye konstitusjoner

De nye konstitusjonene i Amerika, Frankrike, Nederland, Sverige og Spania var godt kjent, og elementer fra disse fins i Grunnloven. Men Grunnloven var også original, preget av det særegne norske samfunnet. Dette kom til uttrykk i synet på statsform, velgerkorps, religion og personlige rettigheter.

Statsformen ble monarkisk: «kongerike» pekte på arvekongedømmet i middelalderen. Arveretten til tronen ble imidlertid innskrenket til mannlige arvinger. Siden Christian Frederik hadde en sønn, var kongeriket samtidig sikret en tronarving.

Omfattende norsk stemmerett

Grunnloven ga stemmerett til flere personer enn andre konstitusjoner på denne tiden. Men tanken om en bred folkelig deltakelse var også en arv fra fortiden.

Embetsmenn møtte lokalbefolkning på tinget gjennom hele enevoldstiden, tok imot klager og loddet stemningen. Det var ekstra viktig i Norge, der utskrevne bondegutter utgjorde stammen i hæren. Slik oppstod et balanseforhold mellom statsmakt og bønder, som opplevde at de hadde betydning for statens ve og vel.

Bøndene fikk en plass i staten

Lojaliteten til konge og stat bør ikke overdrives. Det fantes mye konkret misnøye med embetsverket, både under eneveldet og etter 1814. Men gjennom tingene fikk bøndene beholde en verdighet: De ble behandlet som en samfunnsbærende kraft.

Reglene for valg til Riksforsamlingen bekrefter dette bildet: Det skulle velges minst én bonde fra hvert amt, samt én offiser og én fra «underklassene», altså bondegruppen, fra hver militæravdeling. Dermed ble bøndene sikret deltakelse allerede på Eidsvoll. Da kunne de heller ikke ekskluderes etterpå.

Kolorert tegning av en familie. Forskjellige klesdrakter, sønnen med øks i hånd
Bønder fikk plass i det nye politiske samfunnet i Norge etter 1814. At de gjorde det, skyldtes historiske forhold i Norden. Blant annet hadde den norske hæren gjennom enevoldstiden hovedsakelig bestått av utskrevne bondegutter. Tegning av drakter fra Kinsarvik i Hardanger, av Johannes Flintoe, ca. 1822. Foto: Nasjonalmuseet/CC BY-NC

Både universelle og nasjonale ideer

Det kan dermed hevdes at årsaken til at så mange bønder fikk stemmerett etter Grunnloven, ikke var en spesiell demokratisk idé av fransk eller amerikansk opphav. Snarere var ideen hentet fra nordisk tradisjon.

På denne måten kombinerte Grunnloven viktige universelle ideer med norsk virkelighet. Det har utvilsomt bidratt til dens suksess.

Av Odd Arvid Storsveen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 26. jan. 2016 10:58