print logo

Embetsstanden – herskere eller tjenere?

Embetsstandens store innflytelse i Norge var et produkt av dansketiden.

Norge utgjorde før 1814 et stort geografisk område med lange avstander og komplisert kommunikasjon. For å styre alt dette trengte den danske kongen et bredt nettverk av statlige embetsmenn.

Dansker og tyskere

Dels var nettverket en videreføring av eldre norsk administrasjon. Men dels var det også helt nye konstruksjoner ut fra samtidens behov, noe som åpnet karriereveier for danskfødte og tyskfødte menn som gikk i kongens tjeneste i Norge. I løpet av 200–300 år kom disse til å danne grunnstammen i den norske embetsstanden, noe vi ennå kan lese ut av fremmedartede slektsnavn.

Det er beregnet at rundt 1800 var ennå opp mot 25 % av dem som satt i norske embeter eller hadde gjort det de siste årene, født i Danmark. Men skillet mellom dansk og «hjemlig» norsk var samtidig blitt mer og mer visket ut. I 1814 må embetsstanden i Norge betraktes som et norsk sosialt sjikt. Den hadde skapt et godt styringsnettverk gjennom interessefellesskap, familiebånd og personlige kontakter.

Selvstendige embetsmenn

Lang avstand til København og tungvint administrasjon hadde i praksis gitt embetsmennene i Norge en stor grad av lokalt selvstyre.

Ute i folket var det følgelig embetsmennene som gjerne ble gjenstand for misnøye og motstand, ikke kongen og regjeringen. Alle sentrale administrative funksjoner i samfunnet ble utøvd av embetsmenn.

Hvem var de?

Blant de øverste av embetsmennene var stiftamtmenn, amtmenn, biskoper, dommere og høyere offiserer. Ute på bygda satt fogder, sorenskrivere, sogneprester og kapellaner samt en mengde lokale offiserer, som utgjorde standens største enkeltgruppe.

Kolorert tegning av stiftsamtmann i militæruniform. Rød jakke, halvmåneformet hatt, hvite strømper og støvler, samt sverd
Embetsmenn brukte gjerne uniform for å markere sin autoritet og posisjon i samfunnet. Stiftsamtmann i gallauniform, tegnet i 1801. Foto: Riksarkivets kart- og tegningssamling RA/EA-5930/T008/002: NRA AS 2

Til standen skal også regnes tollere, distriktsleger, postmestere, rektorer og lektorer. Endelig hadde byene sin egen administrasjon (byfogd, magistrat) som må plasseres i embetsstanden.

Eneveldets embetsmenn var kongelig utnevnt og kunne avsettes av kongen selv. Systemet fortsatte også etter 1814, men nå slik at en embetsmann bare kunne fjernes ved dom. Den relativt beskyttede rollen ble avspeilet i Grunnloven, der embetsmenn som eneste gruppe fikk rett til å stemme uten andre kvalifikasjoner enn at de satt i et embete eller tidligere hadde gjort det.

Embetsmannsstaten

Alt dette danner bakgrunnen for at Norge både før og etter 1814 er blitt karakterisert som en embetsmannsstat. Embetsmenn fortsatte å regjere lokalt etter 1814, ikke lenger på vegne av enevoldskongen, men på vegne av den nye konstitusjonelle ordenen.

Totalt sett var det ikke mer enn drøyt 2 000 av dem i 1814, og med familier kan standen da beregnes til ca. 10 000, eller en drøy prosent av datidens norske befolkning, spredt ut over hele landet. I et gitt prestegjeld fant man kanskje bare sognepresten og hans familie, og i et annet bodde det én prest, én sorenskriver og én kaptein.

Men i et land der jordeiende adel ikke spilte noen rolle, var det bare embetsstanden som kunne stå frem som en egentlig elite. Det er forståelig at embetsmenn også ble valgt som folkets representanter, og de utgjorde et flertall både i Riksforsamlingen på Eidsvoll og på mange av stortingene etterpå.

Fellesskap og forskjeller

Hva var det mest karakteristiske ved den norske embetsstanden? Her er det naturlig å peke på et visst fellesskap i bakgrunn, kultur og mentalitet.

Men graden av fellesskap bør ikke overdrives. Mens noen embetsmenn hadde god, fast lønn fra staten, måtte en prest leve av avgifter fra dåp, vielse og gravferd og fra drift av prestegården. Det var stor sosial ulikhet mellom stiftamtmannen i Christiania og en ung kapellan i en fattigslig fjellbygd. Mange embetsmenn slet mer økonomisk enn kjøpmenn og bønder med jord.

Standen var heller ikke helt selvrekrutterende. Med litt hjelp kunne enkelte menn fra folkets rekker få mulighet til embete, særlig innenfor det militære. Visse «klassereiser» var mulige. Det var også vanlig å skifte embete flere ganger i livet for å komme seg fra et fattig distrikt til et rikere.

Erfaring gav reformvilje

Standens karakter gjorde at embetsmenn ble sittende inne med mye bredere sosial og geografisk erfaring enn det som var vanlig hos andre folkegrupper i Norge. Dette gjorde det også lettere for dem å heve seg over snevre lokalinteresser og innta et mer samlet nasjonalt perspektiv.

Av slike grunner ble embetsstanden i Norge aldri noen innskrenket, konservativ herskergruppe i samfunnet etter 1814. Tvert om stod mange embetsmenn ofte frem som de mest reformvillige.

Av Odd Arvid Storsveen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. des. 2015 11:32