Grunnloven inneholdt bestemmelser som åpnet veien for et demokratisk samfunn, og dagens statsform er en videreutvikling fra 1814. Men mange europeiske land fikk ny konstitusjon i disse årene. Hva gjorde at Norge ble regnet som mer demokratisk utviklet enn disse landene?
Kanskje kan svaret summeres opp i tre punkter:
- Grunnloven skapte et bredt elektorat eller velgerkorps til den representative forsamlingen, Stortinget.
- Velgerne fikk gjennom Stortinget makt over lover og budsjetter og dermed betydelig kontroll med deler av statsstyret.
- Det fantes ikke tilstrekkelig sterke motkrefter, som f.eks. en stor adelsgruppe, som kunne bekjempe en slik velgermakt i Norge.
Demokrati forutsetter et bredt velgerkorps. I dag er dette bare begrenset av aldersregler og krav til statsborgerskap. I 1814 var det alder (25 år) og eiendom eller botid, og det ble tatt for gitt at stemmerett bare skulle gjelde menn.
Velgere og valgsystem
Under Riksforsamlingen på Eidsvoll var det stor debatt om stemmereglene. Resultatet ble et kompromiss: å eie eller leie skattesatt (matrikulert) landeiendom ble hovedkriteriet. I byene var kriteriet innvilget borgerskap som kjøpmann og håndverker, eller at man eide hus av en viss verdi. Alle utøvende eller tidligere embetsmenn var også kvalifiserte.
For å kunne stemme krevdes registrering i manntallet og edsavleggelse til Grunnloven. Dessuten var det indirekte valg: det ble først valgt valgmenn, som deretter valgte representantene. Direkte valg til Stortinget kom ikke før i 1906. Valgene var heller ikke hemmelige.
Valgdeltakelse
Så mange som ca. 40 % av alle voksne menn i Norge fikk i 1814 mulighet til å stemme, et svært høyt tall i europeisk sammenheng. Men den tungvinte organiseringen svekket nok valgdeltakelsen, som varierte svært mye gjennom 1800-tallet. Når befolkningen vokste, sank andelen stemmekvalifiserte. Stemmerettsreformer tvang seg frem.
Ut fra dagens kriterier, kan det hevdes at Norge ikke ble et moderne demokrati før allmenn stemmerett for kvinner var innført i 1913. Kanskje ikke før 1919, da personer på forsorg fikk stemmerett.
Stortinget og kongen
Velgernes maktutøvelse ble begrenset av at Stortinget bare møttes noen vårmåneder hvert tredje år. Kongen hadde utsettende vetorett mot alle lovvedtak, en rett som ofte ble brukt. Å få gjennom en ny lov kunne dermed ta mange år.
Kongen kunne også velge statsråder uten hensyn til Stortinget, og han hadde full kommando over hær og flåte. Tidlig i den svensk-norske unionen tilsatte han stattholdere for å styre regjeringen i Kristiania. Norsk utenrikspolitikk ble forvaltet av ham selv og den svenske utenriksminister.
I 1820-årene presset kong Carl Johan Stortinget for å få styrket kongemakten. Stortinget samlet seg så urokkelig rundt Grunnlovens bestemmelser at kongen til slutt gav opp. Det ble avgjørende for den politiske kontinuiteten mellom 1814 og i dag.
Egalitært norsk parlament
Tross begrensede styringsmuligheter ble Stortinget likevel tidlig et ganske representativt uttrykk for folkeviljen. De fleste andre parlamenter hadde to (eller flere) kamre, som i Storbritannia, med et valgt underhus og et overhus der plassene gikk i arv, eller i Sverige, der Riksdagens stender møttes hver for seg.
Slik ble det ikke i Norge. Landet manglet aristokrati, noe som var en følge av norsk kolonistatus under dansketiden. Her stoppet Grunnloven også innføring av nye adelige privilegier. Historikeren Ernst Sars hevdet at en relativ tilbakeliggenhet ble til fordel for Norge når demokratiseringen startet på 1800-tallet. Mye taler for at han hadde rett.
Demokratiske muligheter, politiske kamper
Den mer egalitære tradisjonen som gjenspeilte seg både i Grunnloven og på Stortinget, blir noe av hovedårsaken til at Norge i 1814 fikk et statsstyre med flere demokratiske muligheter enn andre europeiske land.
Mer egalitære samfunnsforhold forhindret verken maktkamper eller elitedannelser i Norge. Også her oppstod langvarige stridigheter for og mot økt demokratisering på 1800- og 1900-tallet. Slik liknet landet på resten av Europa.