print logo

Mysteriet 1814 – hvordan kunne det skje?

I januar 1814 var Norge eneveldig styrt fra København. I november hadde Norge full frihet i innenrikspolitikken og en radikal grunnlov. Hvordan kunne det skje?

I 1814 gjennomlevde Norge to valgprosesser, to nasjonalforsamlinger, krig og stormaktsforhandlinger. I løpet av året var landet styrt av tre ulike konger og opptil syv ulike regjeringskonstellasjoner.

Ingen kunne i januar 1814 ha forutsett verken hendelsesforløpet eller resultatet i november.

Opprør mot Kieltraktaten

Vinteren 1814 hadde europeisk stormaktspolitikk og norsk respons på denne størst betydning. Frederik VIs mislykkede alliansepolitikk og britisk-svensk press førte fram til Kieltraktaten. Den innebar at Norge skulle ligge under den svenske kongens herredømme, og løste Norge fra det danske eneveldet ‒ en triumf for Carl Johan, Sveriges kronprins.

Malt portrett av Christian Fredrik i uniform, sittende, med lesestoff i ene hånda.
Christian Frederik (1786–1848) malt i Danmark i 1813, før han kom til Norge som stattholder. Maleri av J. L. Lund 1813. Foto: Eidsvoll 1814/CC PDM

Men i Norge var man misfornøyd med Kieltraktaten. Et opprør mot traktaten ble anført av Danmarks arveprins, Christian Frederik, stattholder i Norge. På stormannsmøtet 16. februar samtykket den norske eliten i motstanden. Samtidig overtalte de prinsen til å forkaste arveretten til tronen mot å innkalle til en riksforsamling og la seg velge til konge. Der skulle det også lages en grunnlov for Norge.

Portrett av Georg Sverdrup
Georg Sverdrup (1770–1850) representerte Christiania på Eidsvoll i 1814. Tidligere samme år hadde han gått imot prins Christian Frederiks hensikt til å påberope seg arveretten til den norske tronen. Foto: Stortingsarkivet

Grunnloven

Den 10. april samlet 112 valgte menn seg på Eidsvoll for å lage en grunnlov. Prosessen åpnet for bred meningsutveksling, særlig mellom to fraksjoner i forsamlingen.

Den vedtatte Grunnloven la grunnlaget for et liberalt og rettferdig styringssystem i samtidens øyne: Vern av personlige rettigheter og friheter, en omfattende stemmerettsbestemmelse og et ettkammersystem for den lovgivende forsamlingen viste dette. Valg og riksforsamling ga legitimitet til opprøret mot stormaktene blant både folk og elite i Norge.

Portrett av Theis Jacob Thorkildsen Lundegaard
Teis Jacob Thorkildsen Lundegaard (1774–1856) representerte Lister amt på Eidsvoll og talte blant annet for at stemmeretten ikke skulle baseres på eiendom: «stor gard og stort vett følges ikkje alltid åt». Foto: Eidsvoll 1814/CC PDM

Krig og forhandlinger

Grunnloven skapte et sterkt norsk forhandlingsgrunnlag i forhold til det som var nedfelt i Kieltraktaten. Men Carl Johan og stormaktene stod steilt på traktaten. Forhandlinger med Christian Frederik førte ikke frem, og det endte med krig.

Norge tapte krigen, men vant freden i forhandlinger uten stormaktenes deltakelse som endte med Mossekonvensjonen 14. august: Christian Frederik måtte abdisere, men Norge fikk beholde grunnloven. Ifølge konvensjonen skulle en stortingsforsamling sammenkalles for å godkjenne abdikasjon, ny konge og union.

Carl Johans fred

Carl Johan ga Norge gode fredsbetingelser: Vi må regne med at han ikke ønsket en geriljakrig, slik Napoleon hadde opplevd i Spania. Det ville kostet penger og svekket moralen blant svenske soldater og politikere, i tillegg til å styrke motstanden blant fremtidige norske unionspartnerne.

Portrett av Carl Johan, halvportrett
Carl Johan (1763–1844). Maleri av François Gérard, ca. 1811. Foto: ukjent/CC pdm

Carl Johan hadde i tillegg dårlig tid: Stormaktene hadde planer om en fredskongress i Wien som skulle skape orden i Europa etter Napoleon. Her gjaldt det å fremstå som en sivilisert og fornuftig statsleder; en krig i Norge ville skade kronprinsens omdømme blant Europas statsledere.

Stortinget sikret friheten

Kampen om norsk frihet var likevel ikke over med Mossekonvensjonen. Allerede i september prøvde svenske diplomater å omforhandle unionen, men det norske statsrådet ville vente på Det overordentlige stortinget.

Dette ble kalt sammen 7. oktober. Etter politiske dragkamper mellom unionsvennlige aktører, selvstendighetskjempere og kompromissvillige politikere, ble det vedtatt union 20. oktober. Carl XIII ble valgt til konge også i Norge. 4. november ble det vedtatt flere grunnlovsendringer. Dermed var norsk politisk frihet sikret innenriks i en union.

Portrett av Wilhelm Frimann Koren Christie
Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849) tilhørte selvstendighetspartiet, og som Stortingets første president arbeidet han for gunstige vilkår da unionen med Sverige ble uunngåelig høsten 1814. Foto: Eidsvoll 1814/offentlig eiendom
Av Bård Frydenlund
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. aug. 2016 20:21