print logo

Samenes stemmerett - en «forglemmelse» i Grunnloven

I 1821 vedtok Stortinget at samer i Finnmark skulle ha rett til å delta i valg til Stortinget, på lik linje med nordmenn. Dette var den aller første endringen av Grunnloven fra 1814.

Etter 1814 ble det raskt klart at bestemmelsene i paragraf 50 i Grunnloven, stemmerettsparagrafen, ekskluderte samene og også mange nordmenn i Finnmark fra å stemme ved valg.

Betalte man skatt skulle man ha rett til å stemme

Tankegangen bak stemmerettsparagrafen var at de som betalte skatt til staten, også skulle ha innflytelse på Stortingets sammensetning ved å kunne stemme ved valg. På landet var det derfor de som eide, eller leide, matrikulert jord og gårdsbruk, og dermed betalte skatt, som fikk stemmerett.

Samer og andre rettighetsmenn: de glemte skattebetalerne

I Finnmark var det svært få samer og nordmenn som eide matrikulert jord. Likevel betalte mange samer og nordmenn skatt til staten – den såkalte «rettighetsskatten» – og ut fra tankegangen bak stemmerettsparagrafen skulle de derfor hatt stemmerett. De som betalte rettighetsskatt ble omtalt som «rettighetsmenn», og var skrevet inn i et eget skattemanntall.

Rettighetsskatt med lang historie

Rettighetsskatten var en personskatt, i motsetning til landskatten ellers i Norge som ble utlignet fra den matrikulerte jorden. Tidligere var rettighetsskatten kjent som «finnskatten», en skatt vi kjenner alt fra middelalderen, som samene betalte til kongen. Det var familiens mannlige overhode som sto ansvarlig for skatten.

Maleri av skogholt med det som ser ut som en samisk gamme i bakgrunnen. To embetsmenn sitter på stoler eller stubber. Den ene med protokoll i fanget. Den andre tar i mot en pung med  det vi må anta er penger fra en mann i tradisjonell samisk kofte.Ved siden av mannen i kofta står en kvinne, også hun i kofte, som ser ut til å telle opp mynter i hendene.
Samenes skattebidrag til statsapparatet har en langstrakt historikk. Bildet viser en kapittelforside i amtmann Hans Hansen Liljenskiolds bok om levekår i Finnmark, Speculum boreale (Nordspeilet), fra ca. 1698. Kapittelet heter Om skatten og illustrasjonen viser myndighetenes innkreving av skatt fra et samisk par. Foto: Det Kongelige Bibliotek, København

Hvor mye som skulle betales ble bestemt ut ifra hvor mye familien eide. Det var ikke uvanlig at samene eide reinsdyr og andre verdier som langt oversteg de 150 spesidaler byborgere måtte eie for å være stemmerettskvalifiserte. Rettighetsskatten ble tradisjonelt ikke betalt med penger, men i naturalia, som pels, skinn og reinsdyr.

Før 1814 betalte ikke nordmenn som bodde i Finnmark rettighetsskatt. Etter 1814 og omleggingen av skattesystemet til landskatt og byskatt, ble også nordmennene omfattet av reglene for rettighetsskatt og de ble rettighetsmenn, de også.

Argumenter for stemmerettsutvidelse i stortingsdebatten

På Stortinget i 1818 ble rettighetsmennenes manglende stemmerett tatt opp, og tollkontrollør H.H. Mejer fra Finnmark amt leverte et forslag til et tillegg til paragraf 50. På grunn av paragrafens utforming var en «ikke liden Deel af Landets Borgere» frarøvet den viktigste fordelen i Grunnloven: stemmerett. Siden rettighetsmennene i Finnmark var pålagt de samme offentlige byrder som bøndene, var det rimelig at rettighetsmennene fikk stemmerett på lik linje med dem, mente Mejer.

Manglende kunnskap om Finnmark i sør

Da forslaget ble behandlet på Stortinget i 1821 ble det også påpekt at mange nordmenn visste svært lite om Finnmark. Rettighetsmennenes stemmerett ville derfor sikre at det var representanter på Stortinget med god kunnskap om Nord-Norge og Finnmark. Og at rettighetsmennene ikke fikk stemmerett i 1814 var nettopp på grunn av for lite kunnskap, da Finnmark hverken var representert på Riksforsamlingen eller det overordentlige storting i 1814. Hadde riksforsamlingens medlemmer vært klar over rettighetsmennenes stilling i Finnmark, ville de blitt gitt stemmerett på lik linje med de andre skattebetalende gruppene allerede i 1814.

En glemt grunnlovsendring

Forslaget om utvidelse av stemmeretten ble enstemmig vedtatt i 1821 uten mye debatt. Tillegget til paragraf 50 var den første ordentlige endringen i Grunnloven, men har ofte blitt oversett. En årsak til dette er nok at de fleste var enige om at behovet for endringen skyldtes en «forglemmelse» i 1814.

Av Marthe Hommerstad
Publisert 9. sep. 2016 12:49 - Sist endret 9. sep. 2016 16:46