print logo

Etableringen av Norges Bank

Norges Bank skulle danne grunnvollen for det nye Norges pengevesen. Etableringen av banken i 1816 stod i direkte forbindelse med Grunnloven av 1814.

Det første norske Stortinget utarbeidet i 1815–1816 en omfattende bank- og pengereform. Reformen var helt nødvendig for å sikre den ferske norske statens indre selvstyre i den løse personalunionen med Sverige.

Det nye Norge rystes av et økonomisk jordskjelv

Det nye Norge ble rammet av intet mindre enn et økonomisk jordskjelv etter 1814. Eksportnæringene opplevde internasjonal etterspørselssvikt i krisen som fulgte napoleonskrigene. Pengevesenet som Norge arvet fra det dansk-norske eneveldet, hadde forfalt til kaos, og skatteinngangen sviktet.

Fotografi av gulnet papir med trykte gammeldagse, gotiske  bokstaver. Noen har signert papiret også og ved underskriften står det Not. som kanskje viser til Notarius. Øvers på papirlappen ser vi noen som ligner en nummeroppføring. "No". er trykt på papirstykket øvrest til venstre og seddelens registreringsnummer er så ført på for hånd.
Mens finanssystemet vaklet laget den midertidige riksbanken sedler av forskjellig format. Her ser vi en skillingsseddel med påskriften: «Udstædt af Norges midlertidige Rigsbank for 16 Rigsbank-Skilling, for hvilke denne Seddel indløses af Rigsbanken. Christiania 1814». Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum

Den ferske staten ble kastet ut i den alvorligste finanskrisen den har hatt til dags dato. For å løse denne gordiske knuten måtte en mer solid og stabil grunnvoll utvikles, en reform som kunne sørge for at den nye konstitusjonelle ordenen skulle bli mer enn et blaff.

1816-reformens betydning for Grunnloven

Krisen i statsfinansene truet det indre selvstyret som de norske elitene hadde fremforhandlet med Sverige i 1814. Det overordentlige Stortinget vedtok en ny grunnlovsparagraf som skulle sikre et selvstendig norsk pengevesen og en «egen bank». Men dette var lite verdt om staten var ute av stand til å forvalte et selvstyre i praksis.

I 1815–1816 forhandlet Stortinget om bankreformen. Utfallet hadde store konsekvenser for den svensk-norske unionen: Dersom reformen ikke kom i mål, risikerte man å måtte henvende seg til Sverige for å søke finansiell hjelp. Da ville det sannsynligvis bli stilt motkrav, og man fryktet at Carl Johan kunne utnytte situasjonen til sterkere unionspolitisk sammensmeltning.

En privat bank for å forvalte en nasjonal valuta

Det første norske Stortinget brukte nesten et helt år på reformen. Det ble bestemt at man skulle etablere en norsk bank i én av to varianter: enten ved frivillig aksjetegning, eller ved tvungen dersom det første alternativet slo feil. Kapitalen skulle danne et grunnfond i sølv. Dette skulle forankre verdien av bankens sedler ‒ den nasjonale valutaen – til edelt metall.

Fotografi av for- og baksiden av en mynt. På forsiden er det preget "1 skilling species" og på baksiden ser vi den norske løve.
Én skilling i kobber med den norske løve på adversen (forsiden). Mynten er fra Norges Banks etableringsår 1816. Foto: Georg Klammt/CC pdm

Om valutaen var nasjonal, skulle banken bli privat: Stortingsflertallet ønsket en seddelbank skjermet fra den utøvende makten og statsfinansene. Dette skulle hindre at statlig seddeltrykking skapte inflasjon. Stortinget skulle på sin side tilsette bankens ledelse, en konsekvens av at man realiserte den tvungne bankløsningen.

De norske elitenes bank

Norges Bank ble de norske elitenes bank: Deres representanter i Stortinget vedtok etableringen, de finansierte den selv, og den ble deres eiendom.

Reformen var samtidig nødvendig for å hegne om konstitusjonen og Norges nye uavhengighet. Derfor ble Norges Bank pålagt regler som – i teorien – skulle sikre en automatisert tilpassing av pengemengden etter skiftende økonomiske behov.

Utfallet reflekterte de norske elitenes bitre erfaringer med eneveldets statsbanker: galopperende statsgjeld, hyperinflasjon og en dansk-norsk «statsbankerott» i 1813. I lys av fortidens utskeielser valgte Stortinget en privat aksjebank, Norges Bank, som skulle være uavhengig i sitt daglige virke.

Bankens etterliv

I 1842 fikk publikum veksle sedler mot pålydende verdi i mynt ved bankens hovedkontor. Det var 23 år etter den opprinnelige planen, i kjølvannet av en smertefull pariføring av den norske spesidaleren. Først da kunne Norges Bank operere etter automatikken som 1816-reformen hadde pålagt den.

Innen den tid hadde også banken for lengst blitt «Stortingets bank», diktert av de folkevalgte, men det skulle ennå gå mange tiår før banken ble en sentralbank i moderne forstand: en «långiver i siste instans», med ansvar overfor bank- og pengevesenet i sin helhet.

Av Martin Austnes
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 6. sep. 2016 10:55