Det første norske Stortinget utarbeidet i 1815–1816 en omfattende bank- og pengereform. Reformen var helt nødvendig for å sikre den ferske norske statens indre selvstyre i den løse personalunionen med Sverige.
Det nye Norge rystes av et økonomisk jordskjelv
Det nye Norge ble rammet av intet mindre enn et økonomisk jordskjelv etter 1814. Eksportnæringene opplevde internasjonal etterspørselssvikt i krisen som fulgte napoleonskrigene. Pengevesenet som Norge arvet fra det dansk-norske eneveldet, hadde forfalt til kaos, og skatteinngangen sviktet.
Den ferske staten ble kastet ut i den alvorligste finanskrisen den har hatt til dags dato. For å løse denne gordiske knuten måtte en mer solid og stabil grunnvoll utvikles, en reform som kunne sørge for at den nye konstitusjonelle ordenen skulle bli mer enn et blaff.
1816-reformens betydning for Grunnloven
Krisen i statsfinansene truet det indre selvstyret som de norske elitene hadde fremforhandlet med Sverige i 1814. Det overordentlige Stortinget vedtok en ny grunnlovsparagraf som skulle sikre et selvstendig norsk pengevesen og en «egen bank». Men dette var lite verdt om staten var ute av stand til å forvalte et selvstyre i praksis.
I 1815–1816 forhandlet Stortinget om bankreformen. Utfallet hadde store konsekvenser for den svensk-norske unionen: Dersom reformen ikke kom i mål, risikerte man å måtte henvende seg til Sverige for å søke finansiell hjelp. Da ville det sannsynligvis bli stilt motkrav, og man fryktet at Carl Johan kunne utnytte situasjonen til sterkere unionspolitisk sammensmeltning.
En privat bank for å forvalte en nasjonal valuta
Det første norske Stortinget brukte nesten et helt år på reformen. Det ble bestemt at man skulle etablere en norsk bank i én av to varianter: enten ved frivillig aksjetegning, eller ved tvungen dersom det første alternativet slo feil. Kapitalen skulle danne et grunnfond i sølv. Dette skulle forankre verdien av bankens sedler ‒ den nasjonale valutaen – til edelt metall.
Om valutaen var nasjonal, skulle banken bli privat: Stortingsflertallet ønsket en seddelbank skjermet fra den utøvende makten og statsfinansene. Dette skulle hindre at statlig seddeltrykking skapte inflasjon. Stortinget skulle på sin side tilsette bankens ledelse, en konsekvens av at man realiserte den tvungne bankløsningen.
De norske elitenes bank
Norges Bank ble de norske elitenes bank: Deres representanter i Stortinget vedtok etableringen, de finansierte den selv, og den ble deres eiendom.
Reformen var samtidig nødvendig for å hegne om konstitusjonen og Norges nye uavhengighet. Derfor ble Norges Bank pålagt regler som – i teorien – skulle sikre en automatisert tilpassing av pengemengden etter skiftende økonomiske behov.
Utfallet reflekterte de norske elitenes bitre erfaringer med eneveldets statsbanker: galopperende statsgjeld, hyperinflasjon og en dansk-norsk «statsbankerott» i 1813. I lys av fortidens utskeielser valgte Stortinget en privat aksjebank, Norges Bank, som skulle være uavhengig i sitt daglige virke.
Bankens etterliv
I 1842 fikk publikum veksle sedler mot pålydende verdi i mynt ved bankens hovedkontor. Det var 23 år etter den opprinnelige planen, i kjølvannet av en smertefull pariføring av den norske spesidaleren. Først da kunne Norges Bank operere etter automatikken som 1816-reformen hadde pålagt den.
Innen den tid hadde også banken for lengst blitt «Stortingets bank», diktert av de folkevalgte, men det skulle ennå gå mange tiår før banken ble en sentralbank i moderne forstand: en «långiver i siste instans», med ansvar overfor bank- og pengevesenet i sin helhet.