I 1797 døde den dansk-norske utenriksministeren Peter Andreas Bernstorff. En dansk-norsk utenrikspolitisk tradisjon preget av behendig diplomati overfor stormaktene gikk i graven med ham.
Nå ville kronprins Frederik bestemme selv, som regent for den psykisk syke Kristian 7. Han knyttet riktig nok Bernstorffs sønner til seg, Christian som utenriksminister og Joachim som direktør i Utenriksdepartementet, men handlet langt mer egenrådig enn før. Det førte landet inn i krig med Storbritannia.
Nøytralitet i krigstid
Fra 1792 raste revolusjons- og napoleonskrigene i Europa. Danmark-Norge deltok ikke og trakk fordel av nøytraliteten gjennom lukrativ handel og skipsfart.
Storbritannia hevdet sin sjømakt ved å avgrense den nøytrale handelen med britenes fiende, Frankrike. Danmark-Norge var fra 1794 i forbund med Sverige for å fremme den nøytrale skipsfarten.
Britenes sjømakt utfordres
Mens utenriksminister P.A. Bernstorff hadde unngått å beskytte handelsskip med krigsskip, gav kronprinsen i januar 1798 ordre om dette. Handelsskipene skulle seile i konvoier fulgt av krigsskip som skulle hindre britene i å inspisere skipene.
Dette kom på toppen av at franske kapere fikk lov til å bruke norske havner som baser for angrep på britiske handelsskip, der franske konsuler solgte skipene som lovlige priser i norske byer.
Storbritannia slår tilbake
Irritasjonen over Danmark-Norge eksploderte i juli 1800. Britene arresterte et dansk krigsskip og en dansk-norsk konvoi i Den engelske kanal, og sendte så en flåtestyrke mot Danmark, der de tvang kronprinsen til å stoppe konvoieringen.
I desember 1800 dannet Frederik likevel et væpnet nøytralitetsforbund med Russland og Sverige. Dette førte til at britene våren 1801 sendte en ny flåtestyrke mot Danmark, der de nedkjempet den dansk-norske flåten i slaget på Københavns Red 2. april 1801.
Kronprins Frederik isolerer seg i Kiel
Etter dette gikk det væpnede nøytralitetsforbundet i oppløsning, og kronprinsen oppgav alle maritime tiltak som kunne provosere Storbritannia. Fra 1805 oppholdt han seg hos den danske hæren, på grensevakt i Holstein. Kiel ble regentens residensby, med seg hadde han utenriksminister Christian Bernstorff.
Ambassadørene fra fremmede makter fikk ikke følge med regenten, i strid med gammel skikk. De skulle være i København og henvende seg til direktør Joachim Bernstorff i Utenriksdepartementet. Denne rapporterte så til sin bror, Christian, som forela sakene for regenten. Han instruerte utenriksministeren, og via direktøren i UD gikk svarene til ambassadørene.
Kommunikasjonssvikt med Storbritannia
Kommunikasjonssvikten med Storbritannia ble forverret av at den dansk-norske sendemannen i London holdt seg dårlig informert om holdningene i den britiske hovedstaden.
I styrende kretser mente mange at dersom Danmark-Norge ble trukket med i krigen, burde det være på britisk side. Det danske veldet var nemlig et maritimt imperium, prisgitt britisk velvilje. Dette gav til og med den danske ambassadøren i Paris uttrykk for.
Britene fryktet fransk press
Britene fryktet at Danmark ville gi etter for fransk press, og at Napoleon ville få tak i den dansk-norske flåten. Regjeringen i London prøvde i 1807 forgjeves å få til direkte forhandlinger med kronprinsregenten. Hensikten var å hindre at den dansk-norske flåten kom på franske hender.
Storbritannia var allerede alliert med Sverige og tilbød Danmark-Norge å tiltre alliansen, motta flåtehjelp og pengestøtte med mere, mot å deponere flåten i Storbritannia. Samtidig forberedte britene en flåteekspedisjon til København for å hente den dansk-norske flåten.
København blir bombardert
I begynnelsen av august 1807 brøt den britiske regjeringen forbudet mot å sende diplomater til Kiel. Kronprins Frederik nektet imidlertid å forhandle med ham og uttalte at han av hensyn til sin ære ikke kunne bøye seg for et britisk ultimatum.
Dermed angrep britene 2. september. København ble bombet, og den dansk-norske flåten ble tatt.
I krig mot Storbritannia og Sverige
11. september 1807 reagerte kronprins Frederik med å forby handel og skipsfart med Storbritannia. 31. oktober allierte han seg med Napoleon og sluttet seg til kontinentalblokaden av Storbritannia.
Samme dag erklærte regenten krig mot Storbritannia, og 29. februar 1808 erklærte han krig mot Sverige. Krigstilstanden med Storbritannia og Sverige varte helt fram til Kielfreden i 1814, og denne tofrontskrigen fikk katastrofale følger for befolkningen i Norge.