Anslagsvis 45 millioner mennesker døde av kopper i Europa på 1700-tallet. Dødeligheten var skremmende stor blant de smittede, kanskje 40 prosent eller mer.
Sykdommen rammet også Norge. Over 700 barn døde av kopper i Bergen i 1741. Så sent som i 1908–1909 var det en epidemi i Kristiania med 246 tilfeller.
Blemmer og arr
Kopper ga feber og nedsatt allmenntilstand, før det oppsto et hudutslett som utviklet seg til blemmer med sterkt smitteførende materie. Når det gikk hull på blemmene, ble det skorper. Sykdommen ble overført ved dråpesmitte med luftveiene som inngangsport.
De som overlevde sykdommen, fikk stygge arr som de bar med seg livet ut. Det var bare én positiv side ved dette: De som overlevde koppesykdommen, fikk den ikke en gang til, de var blitt immune. Denne innsikten startet jakten på en metode for å immunisere mennesker uten å utsette dem for fare.
Risikabel forebygging
Siden man ikke kunne få sykdommen igjen, begynte man på 1700-tallet å forebygge kopper ved hjelp av forsiktig koppesmitte, en teknikk kjent fra Østen. Materie fra en koppepasient ble da innpodet i huden på en frisk person. Dette ga vanligvis en ganske lett koppesykdom, som den innpodede ble frisk av og deretter immun mot senere smitte.
Denne metoden, som ble kalt variolasjon, var med rette omstridt. Den kunne være farlig, siden enkelte personer utviklet alvorlig koppesykdom. Dessuten kunne materien fra den lette koppesykdommen smitte andre, som kunne bli langt sykere og dø. Variolasjon ble likevel en ganske utbredt metode.
Vakre engelske budeier
Det fantes likevel en annen løsning: På 1700-tallet hadde engelske budeier ry for å være så pene, de hadde nemlig ikke kopparr. Årsaken var at det finnes en variant av koppesykdommen, en dyresykdom, som blant annet rammer storfe – kukopper (cowpox).
Budeiene ble smittet av kukopper i arbeidet, men ble ikke særlig syke. Det viste seg imidlertid at de da i stor grad ble beskyttet mot vanlig koppesmitte. Det måtte åpenbart være en kryssimmunitet mellom sykdommene. Kanskje kunne denne oppdagelsen utnyttes i forebyggende øyemed?
Vaksinasjon – et nytt prinsipp
Den engelske legen Edward Jenner gjorde i 1796 et viktig eksperiment: Først inokulerte han en åtteårig gutt med smitte fra kukopper. Etter en tid fikk gutten så smittestoff fra den vanlige koppesykdommen – men ble ikke syk!
Dermed kunne Jenner lansere en ny forebyggende metode, som ga immunitet mot koppesykdommen, og som erstattet den risikable variolasjonen. Bruk av kryssimmunitet var et nytt prinsipp: Jenner kalte metoden vaksinasjon, fordi det ble brukt smittestoff fra kuer, som heter vacca på latin.
Norge tidlig ute
Jenners metode ble fort kjent. Allerede i 1801 foretok stabskirurgen Magnus Andreas Thulstrup den første kjente vaksinasjonen her i Norge. Fra 1810 var koppevaksinasjon blitt obligatorisk. Uten koppeattest kunne man verken bli konfirmert eller gift.
Dette gjorde at hele befolkningen etter hvert ble gjennomvaksinert. Dermed forsvant koppesykdommen gradvis her i landet, folk forsto at forebygging nyttet! Metoden var ikke helt ufarlig, men likevel et stort framskritt.
Vaksinering med suksess
Lenge var det et problem å få standardisert vaksinasjonsmetoden. Blant annet var vanskelig å utvikle vaksine som helt sikkert hadde ønsket virkning. I 1891 ble det imidlertid opprettet et vaksineinstitutt i Kristiania som leverte vaksinemateriale fra podede kuer. Dette var et stort framskritt, selv om enkelte hadde fordommer mot å få overført en «dyresykdom».
Koppevaksinasjon ble etter hvert innført over hele verden. Vaksinen som brukes, er stadig blitt bedre. Den 8. mai 1980 meldte Verdens helseorganisasjon (WHO) at koppesykdommen var utryddet. To hundre år med forebyggende medisinsk arbeid hadde fjernet en av de virkelig store helsetruslene.