print logo

Syndebukkene i 1814

Nederlaget for Sverige i 1814 var tungt å svelge for nordmennene. Mange hadde mistanke om forræderi blant de militære. Fem offiserer ble stilt for retten og flere dømt til døden.

Selv om Norge ikke ble avgjørende beseiret under krigen med Sverige i 1814, var krigen like fullt et nederlag. Hæren var blitt presset tilbake over Glomma, mange soldater reiste rett og slett hjem, og de fleste offiserene mente at krigen ikke kunne vinnes.

Mange mente krigen var blitt ført på merkelig vis, av både kong Christian Frederik og noen av de høyeste offiserene. Kritikken gikk på at tilbaketrekking var valgt fremfor motstand, mens viktige forsvarsstillinger som Fredrikstad festning var gitt opp uten kamp. Etter krigen startet jakten på syndebukker.

Opphisset stemning

Særlig general Bernhard Ditlev von Staffeldt ble klandret for tilbakeslagene. Han skulle ha trukket seg tilbake fra viktige forsvarsposisjoner uten grunn og unnlatt å følge ordre om å angripe svenskene. Også Christian Frederik mistet tilliten til generalen, og i dagene før Mossekonvensjonen 14. august skal soldater og offiserer ha truet med å drepe Staffeldt.

Det var også misnøye med flere andre offiserer. I tillegg til Staffeldt ble offentlighetens raseri i første rekke rettet mot Frederik von Haxthausen, som hadde ansvaret for hærens forsyninger. En menneskemengde knuste vinduene i Haxthausens bolig i Christiania, mens Staffeldt så vidt kom seg unna da hans bolig utenfor Larvik ble oppsøkt av en bevæpnet menneskemengde fra Frederiksvern.

Maleri, portrett av offiser Haxthausen
Under krigen med Sverige i 1814 ble Haxthausen urettmessig beskyldt for forræderi. Den 19. august, fem dager etter at Mossekonvensjonen var underskrevet, ble hans eiendom og bolig på løkken Lille Frogner omringet av en opphisset menneskemengde som knuste rutene i huset og ramponerte hagen. Haxthausen måtte rømme byen og si fra seg sine stillinger. Kopi malt av Wilhelm Holter. Foto: Eidsvoll 1814/CC PDM

Undersøkelser og rettssaker

26. august 1814 ble det nedsatt en såkalt overkrigskommisjon for å undersøke de konkrete anklagene mot en del offiserer og for å roe ned den hissige stemningen.

Sju offiserer ble undersøkt, Staffeldt, Haxthausen, Niels Hals, Christian Grüner, Ole Schrøder, Otto Hjermann og Hans Lemvig. Karl Johan bestemte i 1815 at de av dem som ville ha sakene sine prøvd for retten, skulle få det. De fem førstnevnte valgte dette, mens de to siste valgte amnesti, å slippe tiltale og straff.

Frikjennelse og dødsstraff

Overkrigskommisjonen frikjente alle unntatt Schrøder, som ble dømt til døden i mars 1816. Regjeringen ba kongen om at dødsdommen måtte ankes til Høyesterett, og at Høyesterett i så fall samtidig undersøkte de fire andre.

Resultatet ble frikjennelse for Haxthausen og Schrøder, men dødsdom for Staffeldt og Hals. Karl Johan sørget imidlertid for å benåde dem, slik at de slapp henrettelse. Staffeldt ble sittende i arrest i ytterligere fem måneder, til han ble sluppet fri av helsemessige årsaker.

Behovet for syndebukker

Det er hevet over tvil at en del av de tiltalte offiserene opptrådte klanderverdig under krigen i 1814. Det var dette de ble dømt for. Likevel var situasjonen under krigen svært kaotisk, og den svenske hæren var overlegen. Dette gjorde offiserenes stilling vanskelig, som det ble påpekt i rettssakene.

Dødsdommene kan ha skyldtes et behov for syndebukker. Dette er enda tydeligere i raseriet mot Staffeldt og Haxthausen. Begge hadde tysk herkomst, noe som gjorde dem til utlendinger i manges øyne. Dermed kunne noen mene at Norge egentlig ikke var beseiret, men hadde blitt sviktet av utlendinger.

Hard dom i ettertid

Haxthausen hadde vært upopulær i Norge allerede før 1814. Det samme gjaldt Staffeldt, som i 1814 dessuten ble mistenkt for forræder fordi han var født i det som da het Svensk Pommern i Nord-Tyskland. Det hjalp lite at han med hell hadde bidratt til forsvaret av Norge mot svenskene i 1808.

Alle de tiltalte offiserene ble frikjent eller benådet. Ettertidens dom mot dem har likevel vært hard, på samme måte som den lenge var det mot Christian Frederik.

Av Morten Nordhagen Ottosen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 4. okt. 2017 15:00