print logo

Politisk ytringsfrihet på 1700-tallet: Den snaksomme Bergenser

Ytringsfriheten i Norge ble ikke oppfunnet med grunnlovfestingen i 1814. Den hadde lenge blitt diskutert og praktisert, særlig i 1700-tallets tidsskrifter.

Ytringsfriheten før 1814 var utpreget politisk, slik den artet seg i 1700-tallets mange tidsskrifter, for eksempel i tidsskriftet Den snaksomme Bergenser. Det var som tidsskrifter flest på 1700-tallet: et ukebladliknende småtrykk på fire eller åtte sider med stort og smått om politikk og underholdning. Den politiske ytringsfriheten i Den snaksomme Bergenser ga seg uttrykk i en form for aktivisme, som holdt på helt til utgiveren måtte legge ned. Årsaken til det var et evig aktuelt tema, samferdselspolitikk.

Bernt Børretsen: en kritiker

Utgiveren, Bernt Børretsen, var som tidsskriftutgivere flest den gang samfunnsengasjert og freidig. Han kritiserte gjerne den rådende politikken, først og fremst på lokalt nivå, så lenge den ikke innebar kritikk av kongen. Det torde man tross alt ikke under eneveldet, gitt de strenge straffene lovverket foreskrev for slik majestetsfornærmelse.

De lokale embetsmennenes politikk, derimot, fikk seg en aktiv kritiker i Den snaksomme Bergenser i årene 1794‒1796, da bladet ble utgitt.

Forsiden til Den snaksomme Bergenser, tidsskrift
Den snaksomme Bergenser. Foto: Spesialsamlingene/Universitetsbiblioteket i Bergen

Politisk aktivisme

Børretsen var svært opptatt av vanlige folks kår. Han kritiserte vekselkursene på Bryggen og brannvernet i byen. Dessuten tok han også noen raske sideblikk til utlandet og kritiserte det franske aristokratiets snylting på staten. Helst engasjerte han seg likevel i saker som lærernes lave lønninger i Bergen, dyre advokater og høye smørpriser.

Flere ganger skrev Børretsen at smørprisene burde settes ned. Smøret var nemlig viktig for å unngå forstoppelse og død (!) for dem som levde av å spise forholdsvis mye poteter. Denne stadige klaging på smørprisene fikk så andre byborgere til å ta pennen fatt: Om ikke dette evinnelige smørmaset tok slutt, ville Børretsen bli en «Menneskeskræk» i byen, mente en innsender.

Ytringsfrihetens rettslige grenser

Børretsen selv holdt imidlertid på til han fikk maktens menn på nakken. Da han kritiserte den store generalveimester Christoffer Hammer for å ha rasert bøndenes åkre i iveren etter å bygge rette veier, ble han stilt for retten.

Det ble en lang rettsprosess, og den tappet den energiske skribenten for mye kraft, både i fornuft og klare tanker: «Min Fornuftskiste er snart tom», skrev han da det ble tungt å bringe nye saker inn i bladet.

Børretsen inngikk et dyrt forlik med generalveimesteren og måtte betale en bot for injurier. Etter dette gikk bladet inn, men Børretsen hadde, som mange andre skribenter i Danmark-Norge på 1700-tallet, brukt sin ytringsfrihet slik han forsto den best: som et middel til å kommentere politikk og foreslå endringer, kanskje til og med appellere til kongen med råd.

Ytringsfriheten og det allmenne vel

Svært mange av 1700-tallets skribenter var opptatt av den nytten deres råd kunne innebære. Dette var opplysningstidens nyttetenkning, der det allmenne vel sto i sentrum. Til og med kongen gikk ut og ba om råd: I 1755 inviterte Frederik V alle undersåtter, leg eller lærd, adelig eller allmue, til å sende inn sine nyttige tanker om industri og naturressurser i landet.

For mange ga dette støtet til enmannsbedrifter som den Bernt Børretsen bedrev i Den snaksomme Bergenser. For ettertiden ser de kortlivede ut, med sine to–tre årganger, men de var vitale bidrag til 1700-tallets offentlige debatter.

Av Mona Ringvej
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. okt. 2017 10:54