print logo

Portrettmalere omkring 1814

Portrettmalerier kan være en fin historisk kilde, siden de viser hvordan folk så ut. Men de viser stort sett bare velstående folk, for det var dyrt å bli malt.

For noen hundre år siden var det ikke uvanlig at velbeslåtte folk fikk malt portretter av seg selv. I ettertid kan det kanskje virke ganske eksklusivt eller selvopptatt, men da må man huske på at dette var før fotografiets tid.

Ikke alt var store veggmalerier heller. Miniatyrmaleriene var meget små, ble fort laget og minner om senere tiders passfotografier.

Behovet for en ny portrettmaler

Kristiania hadde hatt en portrettmaler noen år før 1814, Carl Frederik Vogt, men han var ikke særlig god. Våren 1814 fikk imidlertid byen en ny og dyktig portrettmaler, Jacob Munch. Han hadde studert ved Kunstakademiet i København i 1804‒1806 og fortsatt i Italia og Tyskland.

Norges nyvalgte konge, Christian Frederik, var godt orientert. I desember 1813 skrev han til en professor ved Kunstakademiet at Munch skulle komme til Norge, og at han ville bli uten rivaler og gjøre stor lykke. Han bemerket at Vogt var middelmådig med portretter, og at kunstens tilstand i Norge var for dårlig.

Under et opphold i København i 1813 hadde Munch malt et portrett av Christian Frederiks lille sønn med racket og fjærball. Straks det ble kjent at Munch hadde kommet til Norge, fikk han beskjed om at han måtte innfinne seg på Eidsvoll med portrettet.

Portrett av Christian Frederiks sønn, prins Frederik Carl Christian, med racket
Portrett av prins Frederik Carl Christian, malt av Jacob Munch i 1813–1814. Foto: Erlend Aas/NTB scanpix

Portrettet i riksforsamlingssalen

Da Christian Frederik skulle motta valget som Norges konge 19. mai, hadde han sørget for at bildet ble hengt opp i riksforsamlingssalen i stedet for et portrett av Christian IV. Det hadde stor symbolsk betydning: Det viste at et nytt dynasti var etablert.

Samtidig var det åpenbart god reklame for Jacob Munch, som raskt etablerte seg som hovedstadens ledende portrettmaler. Han hadde atelier hjemme, rett ved gaten, og det var stadig folk der for å bli portrettert. Munch var også en av initiativtakerne til å få opprettet en offentlig tegneskole i Kristiania, noe som lyktes i 1818. Han kom selv til å undervise der.

Portrettet før 1814: Jens Juel

Før Munch slo seg ned i Kristiania, hadde flere reist til København for å bli malt. Her fantes det flere portrettmalere, som Erik Pauelsen og Christian August Lorenzen ‒ og først og fremst Jens Juel (1745–1802). Det fantes også miniatyrmalere: Poul Ipsen var den mest kjente.

Jens Juel gikk i malerlære i Hamburg, fortsatte på Kunstakademiet i København og besøkte så flere av Europas ledende kunststeder. I 1780 kom han hjem og ble hoffportrettmaler, senere også professor og i flere perioder direktør ved Kunstakademiet. Samtidig drev han nærmest en portrettfabrikk, ved hjelp av assistenter og elever.

Portrett av Maren Juel
Jens Juels portrett av Maren Juel. Foto: Douwtje van der Meulen, privat eie

Elitens favorittmaler

Mange nordmenn reiste til Juel for å la seg portrettere. Peder Anker fikk laget et helt familiebilde som fortsatt henger på Bogstad. Bernt Anker ble malt flere ganger. Et bilde fra 1790-årene med et skarpt sideblikk er meget uttrykksfullt og ofte gjengitt. Portrettet av Maren Juel på Stubljan fanger et sjarmerende, skjelmsk blikk.

Jens Juel ble meget høyt vurdert i samtiden. Hans portretter i ovale rammer ga vanligvis et frisk og godt inntrykk av den portretterte, med stor likhet. I mange tilfeller fikk han også fram karakteristiske trekk ved personligheten. At overklassen i Kristiania brukte noe av pengene sine på å bli malt av Jens Juel, har derfor også vært til glede for ettertiden.

 

 
Av Finn Erhard Johannessen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 6. juni 2017 14:56