Tidsdisiplinens opprinnelse har imidlertid også vært funnet mye lenger tilbake i tid: i klostrenes tidebønner i middelalderen. De skulle, som navnet viser, bes til bestemte tider på døgnet. Tidsdisiplin var heller ikke ukjent blant postverkene i Europa, som stammer fra 1500- og 1600-tallet.
Postbønder i stafett
Posten ble vanligvis fraktet i stafett av profesjonelle bud eller – som i Norge og Sverige – av postbønder: De skulle veksle med nestemann ved et bestemt tidspunkt, og det var særlig viktig at tiden ble overholdt, fordi det var korrespondanse med andre ruter.
Posten som kom fra Trondheim til Kristiania, for eksempel, måtte komme tidsnok til å rekke posten som gikk til København. Hvis ikke måtte brevene fra Trondheim som skulle til København eller utlandet, vente en uke i Kristiania på å bli sendt sørover.
Rask levering
Posten ble fraktet både dag og natt, og det gikk ganske hurtig. Fra Kristiania til Trondheim eller København tok det omtrent fem dager, mens ruten til Bergen var mer krevende, slik at det gikk med syv–åtte dager.
Men rett som det var, ble det selvsagt forsinkelser. Det hadde mange forklaringer, som vanskelig vær, at posten ble sendt med barn, at man ikke brukte hest, men fraktet posten til fots, eller at man kjørte sakte for å spare hestene. Det ble også påstått at noen var mørkredde og derfor ventet til neste morgen i stedet for å dra ut om natten.
Tidsrapportering
Poståpnerne skulle notere postens ankomst- og avgangstider på en liste som fulgte med postsekken, og dermed kunne man få lokalisert forsinkelsene. Det var imidlertid såpass langt mellom poståpneriene at man ikke kunne få lokalisert nøyaktig hvor det hadde sviktet. Postens ledelse i København, Generalpostamtet, besluttet derfor i 1804 at postbøndene selv skulle notere når de mottok og avleverte postsekken på såkalte timesedler som fulgte med sekken.
Timesedler ble trykket, og ordningen ble satt i gang fra januar 1799. I juni samme år begynte listene å strømme inn til Generalpostamtet. Men det viste seg at mange ikke var fylt ut.
Svake unnskyldninger
Postbøndene unnskyldte seg med at de ikke kunne skrive, at de ikke hadde klokke, eller at det var mørkt. Postmestrene fikk beskjed om å undersøke om forklaringene var holdbare.
Det kom inn mange rapporter om manglende ur og om stueklokker som gikk helt galt. De var mest til pynt og skulle etterligne klokkene i byene.
Mange postmestre mente likevel at hanegal, solens gang, stjernenes posisjoner og tidevannet gav bøndene god oversikt over tiden. På Skedsmo fantes det «ottehaner» som – dersom de var gode – galte klokken to om morgenen. Dette ble likevel betraktet som et noe spinkelt grunnlag å fylle ut timesedlene på.
Urmangel
Etter å ha vurdert materialet slo Generalpostamtet fast at de fleste postbøndene i Norge ikke kunne skrive, og at de som var skrivekyndige, brukte mye tid slik at posten ble forsinket. Ikke så få av postbøndene hadde ur, men de var som regel ikke å stole på.
Situasjonen var dessuten ofte at de som hadde ur, ikke kunne skrive og omvendt. Å bestemme tiden ut fra naturmetoder mente Generalpostamtet ble for unøyaktig. Man kan ikke se bort fra at Generalpostamtet hadde fått et mer dystert inntrykk enn realiteten tilsa.
Det er sannsynlig at fogden på Sunnmøre hadde rett da han skrev at han ikke trodde mangel på skrivekyndighet umuliggjorde bruk av timesedlene. Men han understreket at mangel på ur var et reelt problem.
Juksesikre ur
Det var et problem som Generalpostamtet ville gjøre noe med. I 1805 ble en urmaker engasjert for å lage et reiseur til bruk for postbøndene. Det skulle konstrueres slik at ingen postbonde kunne åpne det og stille på det. Våren 1805 ble uret tatt i bruk på strekningen Kristiania–Fredrikstad. Det var forsynt med en rem, slik at det kunne henges rundt halsen.
Det er lett å se symbolske dimensjoner ved posturet rundt postbondens hals: Tiden skulle være hans herre. Men uret ble ingen suksess og ble ikke mye brukt. I et tilbakeblikk opplyste Generalpostamtet at uret gjerne stanset eller at glasset ble knust, og det var vanskelig å unngå at noen fant ut hvordan det kunne åpnes og stilles på.
Postbøndene greide altså å sabotere forsøket på å gjøre tiden til deres herre.