Selv om Norge var et eget kongerike i unionen med Danmark, fantes det ingen egen norsk regjering. Landet ble styrt fra København, som var sete for enevoldskongen og hans styringsorganer.
Utbruddet av krigen mellom Danmark-Norge og Storbritannia i 1807, og krig med Sverige året etter, stengte forbindelsen mellom Danmark og Norge. Dette tvang kongen til å opprette et kriseorgan i Norge som kunne ivareta regjeringsmakten så lenge forbindelsen var sperret.
Regjeringskommisjonen
Regjeringskommisjonen ble opprettet i 1807 og holdt på til slutten av 1810. Noen ny ble ikke dannet da krig og blokade på ny rammet Norge fra 1812. I stedet ble stattholderembetet, som var gjenopprettet i 1809, igjen øverste myndighetsorgan i Norge.
Spesielt regjeringskommisjonen ga nordmennene erfaring med politisk selvstyre og var derfor en viktig del av utviklingen frem mot 1814.
Oppnevnelsen av regjeringskommisjonen
Regjeringskommisjonen ble opprettet av kongen i København den 24. august 1807, noen dager etter Storbritannias angrep. Egentlig nølte kongen med dette, for kommisjonen stred mot «helstatspolitikken», at hele Danmark-Norge skulle styres fra København, som én stat. Kommisjonen skulle «på eget an- og tilsvar avgjøre alt som den til landets tarv anser fornødent, og hvortil den ei betimelig kan erhverve spesiell kongelig resolusjon».
I spissen for kommisjonen sto prins Christian August, som også var øverste militære leder i Norge. Han ble svært populær og en norsk nasjonalhelt. Kommisjonen for øvrig besto av mellom tre og fem medlemmer, hvorav minst to var nordmenn. Blant dem var Herman Wedel Jarlsberg, som ble medlem i 1809.
Kommisjonen 1807‒1810
Regjeringskommisjonen spilte en viktig rolle i Norge i krise- og nødsårene 1807–1809. Kommisjonen var ofte frustrert over myndighetene i Danmark, samtidig som den vegret seg for å gjøre noe som kunne påkalle kongens vrede. Denne fryktkulturen var utbredt i den dansk-norske enevoldsstaten.
Da krigen med Sverige var over og den britiske blokaden ble lettet i 1810, oppløste kongen regjeringskommisjonen, fordi han mente det ikke lenger var behov for den. Han var også redd for at den fremmet norske selvstendighetstanker.
Stattholderskapet
Det hadde ikke vært noen dansk stattholder i Norge siden 1771. Men da Christian August i juli 1809 ble valgt til svensk kronprins, utnevnte kongen ham til stattholder i Norge, i håp om at dette ville holde ham lojal. Prins Frederik av Hessen ble samtidig sendt til Norge som ny militær øverstkommanderende. Han ble ved Christian Augusts avreise til Sverige i januar 1810 ny stattholder, med tittelen visestattholder.
Fra januar 1810 var Frederik av Hessen kongens øverste militære og sivile mann i Norge. Han var mest interessert i det militære, men skjøttet også sivile oppgaver på en god måte. Våren 1813 ble han tilbakekalt til Danmark for å lede den danske hæren.
Christian Frederik
Prins Christian Frederik ble sendt til Norge som stattholder i mai 1813. Han var ung, dyktig og utadvendt og ble raskt populær. Som øverste mann i Norge ble han på mange måter et nasjonalt samlingspunkt, slik prins Christian August hadde vært.
Som stattholder var Christian Frederik opptatt av å gjøre Norge i stand til å klare seg gjennom nye kriger mot Storbritannia og Sverige. I den forbindelse tenkte han seg muligheten for at Norge kunne måtte løsrive seg fra Danmark, i alle fall for en tid. Han var derfor ikke helt uforberedt da han i januar 1814 fikk beskjed om at Norge var blitt avstått til Sverige gjennom freden i Kiel.