print logo

Utenrikspolitikk 1807–1814

Mellom 1807 og 1814 sto Danmark-Norge på fransk side i napoleonskrigene. Dermed var danskene og nordmennene blant taperne da Napoleon ble slått av stormaktene.

Napoleonskrigene ble først og fremst utkjempet mellom Frankrike og Storbritannia. Da Storbritannia angrep København i 1807, valgte Danmark-Norge fransk side. Sverige var allerede alliert med britene. Alliansene bidro til to kriger mellom Danmark-Norge og Sverige, først i 1808–1809 og deretter i 1813–1814.

Danmark-Norge var alliert med Napoleon helt til 1814, da han ble slått av en stor allianse bestående av nesten hele resten av Europa, inkludert Sverige. Som taper ble Danmark tvunget til å avstå Norge til Sverige.

Da Norge i stedet erklærte seg selvstendige i 1814, nektet stormaktene å akseptere det og stilte seg på Sveriges side. Dette bidro til at Norge måtte gå inn i unionen likevel.

Nordisk krig i 1808

Danmark-Norge ville egentlig være nøytralt, men var i 1807 i ferd med å bli tvunget til å velge side. Da britene angrep København, sendte de Danmark-Norge i Napoleons armer.

Napoleon hadde nettopp alliert seg med Russland. Sammen krevde de at Danmark-Norge hjalp til med å bryte Sveriges allianse med Storbritannia. Dette tvang Danmark-Norge til å gå til krig mot Sverige i 1808, selv om de nordiske landene ikke ønsket krig.

Stormaktene kunne altså tvinge mindre land inn i krig. Krigen endte med at Sverige mistet Finland til Russland i september 1809, mens Sverige og Danmark-Norge sluttet fred i desember samme år uten grenseendringer.

Maleri, portrett av Frederik 6. Profil, full figur, lener seg på sverdet
Som eneveldig konge i Danmark og Norge, var det Frederik VI som styrte utenrikspolitikken. Malt av Christoffer Wilhelm Eckersberg i 1825. Foto: Wikimedia Commons/CC PDM

Revolusjon og tronfølgervalg

I mars 1809 ble den svenske kong Gustav IV Adolf avsatt i et statskupp, ledet av offiserer som ville ha fred. Onkelen hans, Carl (XIII), ble valgt til konge. Han var gammel og senil, og i praksis ble kronprinsen konge. Kongen var imidlertid barnløs, så man måtte velge kronprins også. Svenskene valgte den dansk-norske prinsen Christian August, som i januar 1810 tok navnet Carl August.

Carl August døde imidlertid brått i mai 1810, og Sverige måtte enda en gang velge ny kronprins. Valget sto først mellom flere dansk-norske prinser. Napoleon hadde makt til å styre valget, men brydde seg lite om Skandinavia og ga bare vage signaler.

Carl Johan velges

Uventet ble en av Napoleons egne generaler, Jean Baptiste Bernadotte, kronprinskandidat. Han overbeviste svenske politikere ved å overdrive Napoleons støtte og bruke sin enorme personlige formue som lokkemiddel.

I august 1810 ble han valgt som kronprins Carl Johan. Deretter vendte han Napoleon ryggen og gikk i 1812 til krig mot ham. Danmark-Norge og Sverige var dermed igjen på forskjellig side i storkrigen.

På Napoleons side

Krigen var uheldig for Norge fordi Storbritannia var landet nordmennene handlet mest med. Den britiske flåten hadde dessuten full kontroll til havs og kunne blokkere Norge og stanse importen av korn, som nordmennene var avhengige av. Mange nordmenn ville derfor ha slutt på krigen og ble misfornøyde da kongen likevel fortsatte alliansen med Napoleon.

Kong Frederik VI var ikke likegyldig til Norge, slik at han ikke forsto konsekvensene av alliansen. Han likte heller ikke Napoleon, men følte seg truet fordi han hersket over nesten hele Europa og var et militært geni.

Frederik VI fryktet at Napoleon ville okkupere selve Danmark, slik han flere ganger truet med. I så fall ville britene være til liten hjelp. Nordmennene fikk dessuten mesteparten av kornet sitt fra Jylland, som britene neppe ville klart å erstatte, og Norge ville derfor trolig ha manglet korn uansett.

Veien til Kiel-freden

Napoleon led et stort nederlag i Russland i desember 1812. Det kom som et sjokk på Frederik VI. I 1813 forsøkte han å bytte side flere ganger, men stormaktene krevde at han måtte avstå Norge for å bli med i alliansen mot Napoleon. Sverige var nemlig blitt lovet Norge som belønning for deltakelse i alliansen.

Maleri som viser slaget ved Smolensk. Kaotisk scene i forgrunn, brennende by i bakgrunn
I 1812 invaderte Napoleon Russland, og for å trygge grensen mot nord inngikk Russland en allianse med Sverige. Mot å få Norge i belønning, skulle Carl Johan avlede Napoleon med svenske styrker. Felttoget mot Russland ble uansett en katastrofe for Napoleon. Allerede ved Smolensk skulle det vise seg vanskelig å lede de russiske styrkene ut i åpent slag. Maleri av Jean-Charles Langlois, 1839. Foto: NTB scanpix

Kongen nektet å gi fra seg Norge og ble derfor værende alliert med Napoleon. Samtidig erklærte han Sverige krig i september 1813. Da Napoleon ble slått ved Leipzig i oktober, var imidlertid saken avgjort: Den svenske hæren invaderte Sør-Danmark og tvang Frederik VI til å avstå Norge i freden i Kiel den 14. januar 1814.

Av Morten Nordhagen Ottosen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 4. okt. 2017 15:17