print logo

Folkerepresentasjon etter 1814

I 1814 fikk folket retten til å vedta Norges lover og bestemme skattene. Men hvordan var folket representert på Stortinget, der lovene ble til?

Selv om Grunnloven sier at folket skal vedta lovene, la stemmeretten sterke begrensninger på hvem som skulle få delta i valgene. Regner vi med alle Norges menn, kvinner og barn, hadde mindre enn ti prosent av landets befolkning denne retten.

By og land

Det var et skarpt skille mellom by og land i 1814. Nesten 90 prosent av Norges innbyggere bodde på landet, men dette gjenspeilte seg ikke på Stortinget: Loven tildelte bare to tredeler av stortingsrepresentantene til landsbygda. En tredel skulle komme fra byene, selv om bare 10 prosent bodde der.

En valgstemme i byen veide dermed mange ganger tyngre enn på landet. Dette skulle sikre at de i byene ikke ble fullstendig overkjørt i Stortinget, men det betydde også at det store flertallet av landets innbyggere var drastisk underrepresentert. Dette endret seg senere på 1800-tallet, med industrialiseringen og økt innbyggertall i byene.

I årene etter 1814 ble fordelingen enda skjevere, da man begrenset antallet representanter fra hvert amt (fylke) fra maksimalt fire til tre. Først i 1832 kunne man igjen velge fire representanter fra amtene, noe som bidro til at det på «bondestortinget» i 1833 møtte flere bonderepresentanter enn embetsmenn.

Representanter etter 1814

Siden så mange bodde på landet i denne perioden, er det naturlig å anse bonderepresentantene som Stortingets mest folkelig element. Men bøndene arbeidet ikke alltid for alle andre grupper på landet, slik som husmenn og landarbeidere. Mange av bonderepresentantene var storbønder som eide mye jord og skog. Andre drev med handel og industri. Det var også flere lensmenn, kirkesangere og skolelærere. En viktig gruppe på Stortinget var dessuten representanter fra haugianermiljøet.

Oppslutningen om valgene i årene etter 1814 var laber – det var mange som ikke tok i bruk stemmeretten sin. I en periode uten partier eller valglister var det vanskelig for mange å orientere seg i det nye valgsystemet. På grunn av det indirekte valgsystemet var det også vanskelig å se i hvor stor grad man kunne påvirke valgene.

Fotografi som viser den gamle stortingssalen. Dagens representanter sitter og hører på foredrag av historiker Bård Frydenlund
Auditoriet i Katedralskolens lokaler i Christiania ble brukt av Stortinget fra 1814 til 1854. Den 7. oktober 2014 markerte Stortinget 200-årsjubileet for dagen da Stortinget først trådte sammen. Auditoriet ble flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy i 1912. Foto: Sverre Chr. Jarild/Stortinget/CC BY-ND 2.0

Bønder på tinget

Bøndene var dermed ikke i flertall blant representantene fra bygda. Frem til 1833 ble det generelt valgt flere embetsmenn enn bønder til Stortinget. Selv om bøndene drev valgkamp for bonderepresentanter, hjalp ikke dette alltid på utfallet.

De geografiske forskjellene var imidlertid store: I dagens Oppland, Hedmark, Buskerud, Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane valgte folk flere bonderepresentanter enn embetsmenn. Rundt Oslofjorden og i Trøndelag foretrakk velgerne et flertall av andre representanter enn bønder de første årene etter 1814.

I årene etter 1833 var bøndenes representasjon fra bygda større enn embetsmennenes. Men embetsmennene fortsatte å dominere Stortinget, og de kontrollerte valgene i byene. Det var først mye senere at mer vanlige byfolk fikk sine representanter på Stortinget.

Av Marthe Hommerstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 6. nov. 2017 15:36