print logo

Norge styrt fra København

Fredrik 6. oppfylte sju generasjoners enevoldsarv i sitt personlige styre. Til å hjelpe seg hadde han et gammelt system av regjeringskontorer.

Da kronprins Frederik overtok statsstyret personlig i 1797, ble Danmark-Norge styrt gjennom en rekke regjeringskontorer. Disse kontorene ble kalt kollegier, oppkalt etter måten de ble styrt på av et titalls styremedlemmer (kollegium = forsamling av kolleger: embetsbrødre). Disse medlemmene ble kalt assessorer, med en leder som ble kalt president. I vår tid er det bare Høyesterett som fortsatt er et kollegium i den norske staten.

Maleri av Frederik 6. i stående positur, lener seg på sabelen mot gulvet. Malt i profil.
Fredrik 6., malt av Christoffer Wilhelm Eckersberg i 1825. Foto: Wikimedia Commons/CC PDM

Noen kollegier administrerte et bredt saksfelt, Danske kanselli hadde hele innenriksforvaltningen og Rentekammeret hele økonomiforvaltningen, mens andre kollegier var langt mer spesialiserte, slik som Kommersekollegiet (for handelssaker), Generaltollkammeret (for tolletaten) og administrasjonen av hær og flåte.

Omfattende saksgang

Arbeidet i kollegiene hadde en tendens til å bli sterkt byråkratisk, preget av langsom saksforberedelse og en ordrik produksjon av dokumenter. Slik var det både når initiativet til saker ble tatt fra et lokalsamfunn, og når det ble tatt initiativ sentralt.

Lokale initiativ kunne dreie seg om henvendelser fra undersåtter, såkalte supplikker (bønnskriv), eller fra lokalembetsmenn (som fogder) eller regionalembetsmenn (som amtmenn). Det ble skrevet uttalelser og betenkninger i en eller flere omganger. Noen av sakene endte med en kongelig resolusjon, andre saker ble henlagt eller endte med avslag på søknader.

Mellom konseil og kabinett

Når dette systemet fungerte uforstyrret, ble det kombinert med et overordnet kollegium, som ble kalt Konseil (fra fransk: conseil = råd) eller Geheimestatsråd (fra tysk: geheime = hemmelig). Her satt da kollegiepresidentene under kongens forsete og drøftet de viktigste sakene, særlig utenrikssaker, til kongen traff et vedtak. Det store flertallet av saker avgjorde kongen utenfor statsrådet, direkte etter forslag fra vedkommende kollegium.

Men eneveldet innebar at kongen når som helst kunne bestemme seg, uten forutgående saksbehandling eller etter en summarisk behandling. Det skjedde ofte, og når det ble satt i system, kalte man det for kabinettstyre, det vil si at kongen fattet vedtak på sitt kontor (kabinett). Enten gjorde monarken dette helt etter eget hode, eller så hadde han en betrodd sekretær. Denne sekretæren fikk dermed stor innflytelse og kunne bli en diktator. Dette skjedde med Struensee, som styrte for den sinnssyke Kristian 7. i 1770–1772.

Kampanjer og korrupsjon

Pågangen på beslutningstakerne var stor, ikke bare i tusener av brev og supplikker. Folk kom også til København, der de beleiret kollegiene og hoffet og strevde for å skaffe seg hjelpere til å fremme sakene sine.

Begunstigelser hadde derimot sin pris i bestikkelser, og vennskap og slektskap betydde mye for å oppnå noe. De mest selvbevisste kongene likte ikke påvirkningskampanjer, som Fredrik 6.

Frederik 6.

Kronprins Fredrik ble regent for Kristian 7. i 1784, bare 16 år gammel. Fram til 1797 ble han påvirket av erfarne ministre, men så styrte kronprinsen stadig mer etter eget hode. Fra 1803 isolerte han seg med lange opphold i Slesvig-Holstein, der han personlig kommanderte den danske hæren.

Kronprinsen lyttet ikke lenger til råd fra statsrådet. Da han ble konge i 1808, sluttet han å kalle det sammen, enda han da flyttet tilbake til København. Overfor kollegiene var han stivt formell og foretrakk skriftlig kommunikasjon, så det byråkratiske preget ble ikke svekket i Fredrik 6.s tid – tvert imot.

Faktisk kulminerte eneveldet med Fredrik 6.s måte å lede krigen på. Han var den kongen som mest konsekvent fylte rollen som enehersker.

Av Øystein Rian
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. okt. 2017 13:55