I 1792 kom en kongelig forordning om «Opphevelse av negerhandelen». Innen 10 år skulle slavehandelen fra Afrika til de danske koloniene på de karibiske øyene St. Croix, St. Thomas og St. Jan ta slutt.
Dette var ikke en opphevelse av slaveriet, men av slavehandelen. Slaveriet i de danske koloniene ble først opphevet i 1848.
De tre koloniøyene og Københavns dominans
Danmark hadde skaffet seg den karibiske øya St. Thomas på 1600-tallet. Et handelskompani var opprettet: Det vestindisk-guinesiske kompani skulle frakte slaver fra danske fort i Vest-Afrika over til Karibia. Slavene skulle arbeide på plantasjene.
I fem år forpaktet en storkjøpmann fra Bergen, Jørgen Thor Møhlen, slavetrafikken. Men etter hans konkurs var handelen dominert av de store kjøpmennene i København. På 1700-tallet skaffet kompaniet seg to nye øyer, St. Jan (1718) og St. Croix, kjøpt av Frankrike i 1733.
Slavedrift som importbegrensning
I 1735 fikk Det vestindisk-guinesiske kompani enerett på import av råsukker til Danmark-Norge og monopol på å raffinere sukker for salg i Danmark og Norge. I 1754 kjøpte kongen ut de andre aksjonærene og åpnet handelen på Karibia for alle borgere i rikene. Men de store kjøpmennene i København fortsatte å dominere handelen.
Sukkerproduksjonen på plantasjene var et ledd i den økonomiske politikken som tok sikte på å begrense import. Ved å skaffe seg egne kolonier og produsere varer for salg i Danmark og Norge, sikret staten at penger ikke gikk ut av landet som betaling for unyttig import.
Omfattende slavedrift
Totalt ble omtrent 120 000 slaver fraktet fra de danske fortene i Afrika. Mange ble solgt til franske og engelske slaveeiere. Omtrent 50 000 kom til de danske koloniene, en betydelig andel av disse i de ti årene etter 1792.
På plantasjene produserte slavene råsukker, rom og melasse. Råsukkeret ble foredlet til fint sukker ved raffineriene i Danmark og Norge. Slavene på plantasjene skaffet eierne store inntekter.
Tortur var tillatt
Slaveeierne hadde rett til å straffe slavene. Domstolene på øyene dømte slavene til de frykteligste straffer for forsøk på opprør. En av dommerne var den norske juristen Engebret Hesselberg, som i 1759 tok i bruk tortur som radbrekking og henging etter foten for å få fram tilståelser.
På øyene var det etablert et dansk styre med guvernør og militære og sivile embetsmenn. I tingbøkene fra koloniene, som i dag oppbevares i det danske Rigsarkivet, kan en blant dagligdagse saker lese om «fothugging» av rømte slaver.
Antislaveribevegelse også i Norge
Motstanden mot slaveri og slavehandel vokste fram på 1700-tallet. Under den franske revolusjon ble slaveriet opphevet i 1793, men gjeninnført av Napoleon i 1802. I England var det omfattende protester mot slavehandelen. Den ble debattert i det britiske parlamentet fra 1788 og opphevet i 1807.
De engelske debattene var kjent i Danmark-Norge. Parlamentsdebattene ble referert i tidsskriftet Minerva, som embetsmenn og borgere abonnerte på. I Norge publiserte Claus Fasting sterk kritikk av slaveriet i flere numre av Provinzialblade, som kom ut i Bergen i 1778–1780.
«Hvem gav eder denne Ret mod eders Brødre?» skrev Fasting i innlegget «Om Indvaanerne på St Domingo» i 1778. Senere oversatte han et engelsk innlegg om et slaveopprør på Jamaica, der lederen for opprøret forteller sin historie. Da den franske journalisten Henri Linguet forsvarte slaveriet, kritiserte Fasting: «Spot fortiener dette Forsvar og ingen ordentlig Giendrivelse». Kritikken av slaveriet var med andre ord kjent og formidlet i Norge.