print logo

Christian Lous Lange – den «glemte» fredsprisvinneren

Få nordmenn har hatt et så bredt og langvarig internasjonalt fredsengasjement som Christian Lous Lange. Ingen annen vinner av Nobels fredspris står like sentralt i prisens historie.

Christian Lous Lange var ingen fredsaktivist, men arbeidet for fredssaken som organisator og analytiker gjennom nesten 40 år. Han var Den norske nobelkomités første sekretær fra 1900 og sto sentralt i Den interparlamentariske union (IPU), den kanskje viktigste av samtidens internasjonale fredsorganisasjoner, fra 1909 til 1933. Han representerte Norge blant annet i Folkeforbundet, forløperen for FN.

I 1921 ble han tildelt Nobels fredspris sammen med Sveriges statsminister Hjalmar Branting. Fra 1934 til han døde i 1938, var han selv medlem av Nobelkomiteen.

Med sitt store nettverk bidro Lange til å koble norsk utenrikspolitisk debatt til fredspolitiske strømninger i utlandet.

Nei til å bli utenriksminister

Lange ble født i Stavanger i 1869. Familien tilhørte embetsstanden, men den unge Lange ville verken bli dommer eller prest. Han studerte språk og historie og ble politisk radikal. I 1899 ble han rekruttert som sekretær da Stortinget var vertskap for en IPU-konferanse. Lange gjorde en så god jobb at han også fikk stillingen som sekretær for Stortingets Nobelkomité.

Fotografi, portrett av Christian Lous Lange, som ung
Portrett av Christian Lous Lange. Foto: Jacobsen/ Bildesamlingen, Nasjonalbiblioteket

I 1907 var Lange norsk delegert under Den andre Haagkonferansen. Her ble han godt kjent med diplomater, offiserer, jurister og journalister fra ulike land. At han snakket og skrev godt fransk, var viktig.

I 1909 ble Lange generalsekretær for IPU, med hovedkvarter i Bryssel. Han organiserte unionens konferanser og komitéarbeid, og forfattet og publiserte rapporter og årbøker. Han inngikk i et elitepreget internasjonalt nettverk av mennesker som arbeidet for et mer fredelig og velorganisert internasjonalt samfunn. Dette arbeidet engasjerte ham så sterkt at han takket nei da han i 1913 ble bedt om å bli Norges utenriksminister.

Fredsarbeid i krigstid

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, flyttet Lange IPU-hovedkvarteret til Kristiania. Plassert i det nøytrale Norge kunne han fungere som en slags kommunikasjonssentral for dem som ville forberede freden allerede mens krigen pågikk. IPU hadde imidlertid medlemsgrupper på begge sider i krigen og kunne ikke gjøre stort.

Med penger fra den amerikanske Carnegiestiftelsen reiste Lange likevel rundt i Europa og rapporterte om den politiske og sosiale utviklingen – særlig i Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland. I april 1915 var han sentral da en gruppe av internasjonalister fra ti forskjellige land laget et program som ble grunnlag for diskusjoner om å opprette et Folkeforbund etter krigen.

Da Lange i 1921 fikk Nobels fredspris sammen med Hjalmar Branting, var det særlig hans virksomhet under krigen som ble fremhevet.

I Folkeforbundet

Etter krigen kom IPU raskt i virksomhet igjen, nå med kontor i Genève. Langes arbeid ble vanskelig, ikke minst fordi belgiske og franske parlamentarikere ville nekte tysk deltakelse i IPU. Utover i 1920-årene rettet dette seg, og IPU inntok en rolle som ikke minst besto i å reise debatter som angikk Folkeforbundets utvikling.

Fotografi av personer rundt et lite bord, hjørne av stue
Den norske delegasjonen til Folkeforbundets andre forsamlingsmøte, Genève 1921. Lengst til venstre sitter Christian Lous Lange, deretter Johan Ludvig Mowinckel, Fridtjof Nansen, Mikael Strøm Henriksen Lie, Kristine Bonnevie. Personen som står bak, lengst til venstre, er ukjent, men deretter Christian Fredrik Michelet og Jens Bull. Foto: ukjent/United Nations Archives at Geneva

Lange spilte ved flere anledninger en dobbeltrolle fordi den norske regjering gjentatte ganger utpekte ham som medlem av den norske delegasjonen til Folkeforbundsforsamlingen. Et hovedanliggende for ham ble å få framgang i internasjonale forhandlinger om nedrustning. På dette feltet oppnådde han ekspertstatus. Nedrustning var et av de store prosjektene for Folkeforbundet, men det ga aldri store resultater.

De siste årene

Lange ble pensjonert fra IPU og flyttet hjem til Norge i 1933, men han var tilbake i Genève for å delta på møter i Folkeforbundsforsamlingen hvert år inntil han døde i 1938. I de siste fire årene av sitt liv var han også tilbake nesten der fredsengasjementet hans startet – ved Nobelkomiteens møtebord, nå som komitémedlem.

Christian Lous Lange er altså knyttet til historien om Nobels fredspris både som Nobelkomiteens sekretær, som prisvinner og som komitémedlem.

Av Øyvind Tønnesson
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. des. 2017 11:00