print logo

Landet bindes sammen

Norge er et langt, kupert og tynt bosatt land som lenge hang dårlig sammen. Dette ble langt på vei overvunnet gjennom utbygging av kommunikasjoner, standardisering og framvekst av landsomfattende organisasjoner.

Norges kommunikasjoner tidlig på 1800-tallet var dårlige. Nord-Norges representanter til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 rakk ikke fram i tide. Landet hang også dårlig sammen når det gjaldt pressen og organisasjonene: Aviser og foreninger var små og få.

Økonomisk var landet lite sammenbundet; man kan knapt tale om Norge som ett marked. Byene drev eksporthandel, og landbruket var forholdsvis selvforsynt, men knyttet til byene gjennom fiskeeksport og trelasthandel. Folk var mer lokalt enn nasjonalt orientert, selv om det fantes en viss nasjonal patriotisme.

Statens initiativ  

Dette forandret seg sterkt i de midtre tiårene av århundret. Sammen­bindingen av landet, utviklingen av en nasjonal infrastruktur, var først og fremst statens verk. Det var en villet politikk fra Stortingets og embetsverkets side.

Staten var nemlig sentralisert og nådde hvert eneste hjørne av samfunnet gjennom sine embetsmenn, som prester, amtmenn, fogder, sorenskrivere og offiserer.

Et mål for den unge norske staten var å bygge en stat og skape en nasjon og ikke minst å skape økonomisk vekst.

Kommunikasjonene

Å bygge ut kommunikasjonene ble noe av det viktigste. Det nye Departementet for det indre (1845), ledet av Frederik Stang, ble en pådriver. Direktorater for fyr, havner, telegraf, post, veier, jernbaner, helse, skogbruk og landbruk ble opprettet mellom 1841 og 1877.

Kysten var landets riksvei nummer én, og tallet på fyr økte fra 12 til 128 mellom 1828 og 1870. Veibyggingen fikk et løft. Postvesenet ble kraftig utbygget.

Maleri av hjuldampskip i seilas, omgitt av seilskuter, sett fra siden.
Hjuldampskipet Bergen. Bildet er verken signert eller datert, men skipet som er avbildet, ble bygget i Newcastle i 1852. Det var det første skipet til Det Bergenske Dampskipsselskab, et rederi som ble stiftet i 1851. Foto: Bergen Sjøfartsmuseum 

Symbolsk for den nye tiden var

  • dampskipene fra 1820-årene
  • jernbanen fra 1854 (også den dampdrevet)
  • telegrafen fra 1855

Allerede i 1841 kunne man reise med rutebåt fra Christiania til Hammerfest. Jernbanen var før 1870 først og fremst et østlandsfenomen, men Trondheim og hovedstaden ble bundet sammen i 1877. I 1869 utkom for første gang det som senere ble kalt Rutebok for Norge.

Telegrafen var spesielt viktig fordi meldinger gikk så raskt. Byene i Sør-Norge ble hurtig sammenbundet i et nett, og Finnmark kom med i 1870, litt etter at en sjøkabel hadde knyttet sammen Norge og kontinentet.

Både jernbane og skipsruter var delvis private. Det gjaldt i enda større grad avisene, som økte sterkt i antall og opplag fra midten av århundret, i 1875 var det 87 av dem. De spredte nyheter til en befolkning som langt på vei kunne lese.

Svart-hvitt fotografi som viser lokomotivpå skinner. Arbeidere sitter i forgrunn, funksjonærer også til stede
Norges første jernbane gikk fra Oslo til Eidsvoll og stod ferdig i 1854, året da dette bildet er tatt. Motivet er fra Gamlebyen i Oslo. Foto: Oslo Museum/CC BY-SA 4.0

Standardisering

Et enhetlig og sammensveiset land trengte standardisering av systemer som regulerte handel og avtaler:

  • eiendomssystem
  • pengesystem
  • mål og vekt
  • tid

En ny eiendomsfortegnelse (matrikkel), ble tatt opp i 1830-årene og på ny i 1880-årene, blant annet for skatteformål.

For at pengesystemet skulle være stabilt, sluttet Norge seg til sølvstandarden i 1842 og gullstandarden i 1875, samtidig med at man gikk over fra spesidaler til kroner.

Justervesenet ble etablert i 1832 og skulle sørge for ens mål og vekt.

Tiden ble lenge regnet ut fra solhøyden og varierte derfor over landet. Behovet for ens tidsregning, blant annet av hensyn til jernbane, telegraf og telefon (fra 1880), medførte at norsk middeltid, lik tid over hele landet, ble innført i 1894.

Fotografi som viser byggingen av en telegraflinje: to menn på stiger opp langs en mast, i landlige omgivelser
Vedlikehold av telegraflinje ved Hetland i Heskestad i Rogaland rundt 1880. Bildet er tatt av Erik Hadland Torjusen (1850–1935), som står i toppen av stolpen, enten ved bruk av selvutløser eller en assistent. Foto: Erik Hadland Torjusen/Dalane Folkemuseum

Behovet for oversikt og sammenheng, både administrativt og økonomisk, lå bak utbyggingen av et kartverk (Norges Geografiske Oppmåling, egentlig fra 1773), Norges geologiske undersøkelse (1858) og Statistisk sentralbyrå (1876).

Staten opprettet en rekke nye byer mellom 1830 og 1870 med den hovedtanke å knytte landet, især by og bygd, tettere sammen. Ikke minst virket utdanningsvesenet samlende for landet.

Foreninger bandt sammen

Organisasjonene kom til å binde nordmenn sammen både lokalt og nasjonalt. Fra om lag 1840 begynte man å tale om «assosiasjonsånden» som gikk over landet. Ytringsfriheten ga langt på vei organisasjonsfrihet, spesielt fra midten av århundret. Mange typer organisasjoner vokste fram:

  • Yrkesforeninger og næringsforeninger
  • Ideelle foreninger (avhold, misjon)
  • Politiske foreninger
  • Kulturforeninger (musikk, leseselskap)
  • Filantropiske foreninger (mot fattigdom for eksempel)
  • Sosiale klubber

Disse ble først dannet lokalt, men etter hvert sluttet de seg sammen så de dekket hele landet. De ble til en utvidet, nasjonal offentlighet.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 13. juni 2017 12:50