print logo

Næringsfrihet som likestilling

I 1814 ble næringsfrihet grunnlovsfestet i Norge. Med tiden skulle både menn og kvinner ta del i denne. Men likestilling i moderne forstand fremmet næringsfriheten ikke.

I Grunnlovens § 101 står det: «Nye og bestandige innskrenkninger i næringsfriheten må ikke tilstedes noen for fremtiden.» Med det skulle landet få en ny økonomisk samfunnsorden i tillegg til den politiske. Særlig ettersom prinsippet om etablerings- og næringsfrihet ble til nye lover i det unge Norge.

Spesielt handelsloven av 1842 var viktig. Den åpnet kjøp og salg for alle voksne menn og for enslige kvinner, i betydningen ugifte, separerte, skilte og enker. Med håndverksloven av 1866 fikk alle enslige kvinner rett til å drive håndverksproduksjon på linje med menn i Norge.

De uforsørgede kvinnene

Målet var ikke likestilling alene, men å skåne statens og fedrenes økonomi ved å gjøre ugifte og enslige kvinner i stand til å forsørge seg selv.

I overgangen fra husholdsøkonomi til individbasert markedsøkonomi forsøkte staten å etterkomme forsørgelsesbehovet for dem som ble stående utenfor – de enslige kvinnene. Kvinners forretningsdrift var med det fundert og forsvart ut fra de begrensingene ekteskapet hadde som forsørgelsesinstitusjon.

Næringsvirksomhet blant menn var derimot et resultat av den individuelle friheten og dennes seire i det nye demokratiske Norge. Handelsrettigheter for gifte kvinner var langt mer kontroversielt og brøt på en helt annen måte med den rådende sosiale og økonomiske ordenen.

Fotografi, interiør, kolonialforretning: kvinner står bak disken og jobber
Elen Brandvolds kolonialforretning på Tøyen, ca. 1900–1910. Foto: ukjent/Oslo Museum/CC BY-SA

Å verne den mannlige kapitalen

Den inntektsbringende eksporten forble et mannlig privilegium også etter 1842, takket være blant annet Anton Martin Schweigaard, universitetsprofessor og stortingsmann. Som medlem av handelslovkommisjonen av 1841 fikk hans mening om forretningsliv og kjønn stor betydning for kvinners plass i det norske næringslivet.

Opprinnelig hadde Schweigaard vært skeptisk til kvinner i forretningslivet. Handlende kvinner var umoralsk og skittent, en form for offentlig prostitusjon. Da han inntok vervet i handelslovskommisjonen, som la det faglige og politiske grunnlaget for handelsloven av 1842, hadde han imidlertid endret mening. Kjøp og salg av innenriksvarer var nå en velegnet måte for enslige kvinner å tjene til eget brød på.

Kjønn og næringsliv

Den mindre handelen, detaljhandelen, passet kvinnene særlig. For til forskjell fra menn viste kvinner «en større Ængstelighet for overflødig Udgift og en større Frygt for at indlade seg paa vovelige Foretagende eller paa Speculationer, der ligesaa ofte blive til Tab som til Fordel».

Kvinners forretninger skulle derfor være så små at ingen større lånekapital var nødvendig. For verken de mannlige handelsborgerne eller det gryende bankvesenet skulle føle seg forpliktet til å bistå de enslige kvinnene med lån og startkapital. Deres egne oppsparte midler skulle være nok, mente handelslovkommisjonen. De knyttet risikoen forbundet med næringsfriheten til den næringsaktive kvinnen alene.

Gifte kvinner inkludert

Etter 1870 skulle mange menn og kvinner ta i bruk næringsfriheten, og svinge seg opp i det norske samfunnet. Særlig i byene var forretningsetableringene mange.

I den norske hovedstaden Kristiania sto kvinnene for så mye som 39 % av de nye handelsberettigede ved utgangen av 1880-årene. Og i tiåret etter utgjorde de litt mer enn 50 %. Stigningen var særlig stor etter 1894, året da de gifte kvinnene ble inkludert i næringsfriheten som resultat av at Stortinget seks år tidligere vedtok at gifte kvinner var myndige i ekteskapet.

Så om ikke likestilling mellom kjønnene var målet med å inkludere kvinnene i næringsfriheten, gjorde den også alle voksne kvinner til økonomiske subjekter og borgere før 1800-tallet var omme.

Tabell som viser oversikt over antallet handelsbevilgninger i Kristiania i perioden 1876-1906 etter kjønn.
Tabell 1: Oversikt over antallet handelsbevilgninger i Kristiania i perioden 1876–1906 etter kjønn.
Kilder: Statistiske meddelelser angaaende Christiania, Kristiania 1888: 78, Statistisk aarbog for Kristiania 1902, Kristiania 1902: 72, Statistisk aarbok for Kristiania 1912, Kristiania 1912: 67.
Av Eirinn Larsen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. jan. 2016 11:04