print logo

Uthavnssamfunnenes glanstid

I dag er de små turistidyller. For 200 år siden myldret uthavnene langs sørlandskysten av verdensvante sjømenn, kroverter og en og annen mytterist.

Den som reiser med båt langs sørlandskysten, finner en rekke små kystsamfunn i de gode naturhavnene langs leia. Blant de mest kjente er Lyngør og Ny-Hellesund.

Fra midten av 1700-tallet til slutten av 1800-tallet var dette livlige tettsteder med stor kontaktflate. Uthavnssamfunnene hadde da sin glanstid. Befolkningen her fikk dramatiske begivenheter som kaperfart, sjøslag, mytteri og forlis tett på kroppen, og kulturmøter var en del av hverdagen.

Kulltegning av liten havneby. Seilskute ligger til anker.
Havna Kleven ved Mandal med reparasjonsverftene på Gismerøya i forgrunnen (1824). Steintrykk av Samuel Andersen. Foto: ukjent

Kurs for Norge

Fra andre halvdel av 1700-tallet vokste den internasjonale handelen voldsomt. Flere og flere skip passerte norskekysten på vei mellom Nordsjøen og Østersjøen.

Få skip våget å nærme seg de lumske sandbankene på dansk side. Derfor peilet skipene seg inn mot Lindesnes, som var det sentrale punktet for landkjenning.

Etter å ha kjempet med bølgene i Nordsjøen hadde mange bruk for å reparere skuta. Andre måtte søke nødhavn eller bunkre proviant, drikkevann, tau og tobakk. Uthavnene ble seilskutenes servicestasjoner.

Lovlig og ulovlig

De fleste som bosatte seg i havnene, var sjøfolk. Ved bryggene ble det bygget staselige skipperhus, mens matrosene måtte nøye seg med en mindre sentral plassering. Etter at losvesenet var blitt offentlig organisert i 1720-årene, flyttet også mange loser hit.

I enkelte uthavner var det større reparasjonsverft. I motsetning til byene hadde ikke uthavnene handelsrettigheter. Likevel foregikk det mye smugling og ulovlig handel her, noe som førte til at tollvesenet ble styrket utover på 1800-tallet.

Mytteri

Mange av de besøkende hadde dramatiske historier i lasten. Et eksempel er skonnert «Plattsburg» av Baltimore, som i 1816 kom inn til Kleven ved Mandal.

Amerikanerne vakte oppsikt på grunn av at de var uvanlig rundhåndede med penger. Da myndighetene bestemte seg for å se på saken, viste det seg at sjøfolkene hadde kastet befalet over bord ved Asorene.

I tillegg til kaffe var skipet lastet med 48 000 gull- og sølvmynter som skulle brukes til å kjøpe opium i Tyrkia. Mytteristene rømte i panikk, men etter en klappjakt på kontinentet ble fire av dem arrestert og sendt til USA, der de ble hengt.

Kneiper og biljard

Mens de fleste mannfolkene var på sjøen, oppfylte resten av familien de besøkende sjøfolkenes behov. Mange drev ulike former for vertshus. Standarden varierte fra de tarveligste kneiper til elegante skipperhus med kjeglespill og biljard.

På slike steder hadde ikke matrosene adgang, noe som av og til satte gemyttene i kok.

Da dampskipene overtok for seilskutene i siste del av 1800-tallet, ga de samtidig dødsstøtet til uthavnene. Damperne kunne gå uavhengig av vindretning, og reparasjonsverftene kunne ikke ta dem i dokk.

Ferieland

Fra å være vinduer mot verden og sentra i sjøfartsbygdene gikk uthavnene inn i en periode med fraflytting og stagnasjon. Mange unge utvandret til USA.

Utover på 1900-tallet ble uthavnene populære feriesteder. Miljøet «duftet svakt, men ikke ubehagelig av forfall», slik Odd Børretzen beskriver det. Derfor ble havnene en populær kulisse for kunstnere og forfattere.

Forfatteren Vilhelm Krag skrev om aldrende skippere som levde på gamle minner. Slik ble populære oppfatninger om sørlendingene skapt.

I dag er det ikke fremmede sjøfolk som fyller uthavnene, men en skare av turister som skaper liv og røre i noen hektiske sommermåneder. Solide fortøyningsringer minner fortsatt om tiden da uthavnsfolket hadde verden like utenfor stuedøra.

Av Dag Hundstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 14. sep. 2016 19:59