print logo

Tukthus og botsfengsel – fra asken til ilden

I 1851 sto det nye botsfengselet ferdig i Christiania. Det var ment som en mer human soningsform, men gjorde de innsatte sinnsforvirrede og suicidale. Mange foretrakk tukthusets stank og trengsel fremfor ensomheten i botsfengselets eneceller.

På begynnelsen av 1800-tallet var den norske strafferettspleien først og fremst preget av gjengjeldelse og straffarbeid. Alvorlige forbrytelser ble straffet med opphold på slaveriet på Akershus, der de innsatte gikk rundt i jern og straffeuniform som gjorde dem lett gjenkjennelige i byen. De innsatte utførte anleggsarbeid rundt i byen og var et kjent innslag i bybildet. Det var for eksempel slaver fra Akershus som planerte høyden Bellevue og tilrettela for byggingen av Det kongelige slott på høyden.

Tegning av bygning med tre fløyer: Christiania Botsfengsel. Omkranset av høye murer. Hver fløy har sin egen inngjerdede luftegård.
Oversiktstegning av Christiania Botsfengsel. Kunstneren er ukjent. Foto: ukjent/Oslo Museum

Slavene var ikke bare synlige. De kunne også høres der de vandret til og fra, med jernkjettingene klirrende for hvert skritt de tok. Enkelte utlendinger på besøk i landet syntes slavenes synlighet var barbarisk. Men de fungerte som en stadig påminnelse om hvilken straff som ventet for kriminelle handlinger.

Tukthusets trangboddhet

De som sonet for mindre strenge straffer, ble plassert på tukthuset i Storgata 33. Der sonet også de kvinnelige fangene. På begynnelsen av 1800-tallet var dette en av de mest majestetiske bygningene i byen, og Norge hadde da også en stor andel kriminelle på denne tiden. Det å stjele et brød var for eksempel en nødvendighet for mange, samtidig som det var belagt med strenge straffer.

Tidlig på 1800-tallet var også tukthuset fullt av mennesker som hadde falt utenfor samfunnet uten egentlig å ha gjort noe galt, tiggere og fattige fikk tak over hodet mot at de jobbet fra fire om morgenen til ni om kvelden.

Forholdene var imidlertid uutholdelige, blant annet på grunn av trangboddhet. Fangene sov på store sovesaler under svært uhygieniske forhold. De gamle kriminelle lærte opp de unge fattige i kriminell virksomhet.

En mislykket forbedringsanstalt

Tukthusets mål om å være en forbedringsanstalt ble ikke oppfylt. Tvert imot. Myndighetene ønsket derfor å reformere fengselsvesenet ved å følge den nye Philadelphia-modellen. Her skulle fangene føres tilbake til samfunnet og gjøre bot etter å ha reflektert over sine synder. Christiania fikk dermed sitt første, og eneste, botsfengsel.

Botsfengselet sto ferdig til bruk i 1851 og var ment å være et langt mer humant alternativ enn tukthuset, nettopp fordi det var lagt så stor vekt på at fangene skulle føres tilbake til samfunnet. Fangenes oppgjør med sine egne handlinger gjennom refleksjon skulle blant annet muliggjøres gjennom isolasjon. I Botsfengselet sonet man i eneceller, og i stedet for pryl og fysisk avstraffelse ble fangene her straffet med isolasjon i mørke celler over flere dager.

Eksperimentet viste seg lite vellykket. De første årene kunne det rapporteres om daglige selvmordsforsøk. Den psykiske lidelsen i botsfengselet overgikk på mange måter de fysiske lidelsene på tukthuset eller i slaveriet.

Av Mona Ringvej
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 14. sep. 2016 19:53