print logo

Arbeider-Foreningernes Blad og ytringsfriheten

Grunnloven av 1814 erklærte at trykkefrihet skulle finne sted i Norge. Enhver skulle kunne snakke fritt om ethvert emne, også om statsmaktene. Likevel var det noen som mente at trykkefriheten ikke gjaldt for alle.

Aviser ble produsert i økende grad etter 1814, men Arbeiderforeningene mente at disse avisene ikke tok inn leserinnlegg og bidrag fra den såkalte «arbeidsklassen». Blant annet derfor startet foreningene sin egen avis, Arbeider-Foreningernes Blad, i 1849. Bladet kom ut en gang i uken og var ment å opplyse vanlige folk – allmuen – om lovene, om geografi, politikk og samfunn.

Avisens opplysningsvirksomhet var rettet mot arbeidsklassen, og skulle gjøre arbeiderne godt rustet til å kjempe for – og aller helst oppnå – politiske rettigheter. Da foreningene startet, hadde nemlig svært få nordmenn stemmerett, og det var det medlemmene av foreningene ønsket å få. Men som eiendomsløse hadde de ingen politiske rettigheter, på linje med 95 % av befolkningen.

Avisforside: Arbeider-Foreningernes Blad. Tittelen er skreve i bue over en illustrasjon av en engel med plakaten "oplysning, frihed og brød"
Forsiden av Arbeider-Foreningernes Blad, nummer 45, lørdag 8. november 1851. Foto: ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Arbeidernes ene politiske rettighet

Én politisk rettighet mente de likevel at Grunnloven sikret dem, til tross for den manglende stemmeretten: De hadde ytringsfrihet. Dermed drev de utstrakt debatt- og skribentvirksomhet, hvilket fikk et klart uttrykk i Arbeider-Foreningernes Blad. Her kunne arbeiderne beskrive sin tilværelse og den daværende politikkens konsekvenser for dem – i mangel av en stemmerett som kunne bidra til å belyse arbeidernes kår.

Overraskende mange av innsenderne påpekte at ytringsfriheten, inntil da, aldri hadde vært tilgjengelig for dem − i praksis. Arbeidere ble nektet å uttale seg i aviser, også de avisene som kalte seg demokratiske, ble det hevdet. Aldri før hadde arbeidernes synspunkter vært ønsket velkommen i offentligheten. Når de nå endelig fikk ordet, var det mange som hadde mye å klage på. Enkelte av innsenderne forsto avisen som et slags varslingsorgan og benyttet anledningen til å fortelle om brutale arbeidsledere, grådige prester eller uholdbare arbeidsforhold.

Andre var mer forsiktige med anklagene og hadde en mer spørrende tone. De etterspurte hvilke lover og regler som egentlig gjaldt i de tilfeller der arbeidere eller også husmenn – som var en viktig del av den norske arbeidsklassen på denne tiden – kom dårlig ut i forhold til sine overordnede.

Karikatur av mennesker i pyramide: Konge på toppen, støttet av overklassen med flosshatter, igjen støttet av de mange arbeiderne
Statsbygningen: tegning av klasseinndelingen av samfunnet, publisert i Arbeider-Foreningernes Blad, med Marcus Thrana som redaktør og forlegger, 4. mai 1850. Foto: ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Opplysning nedenfra

Sammen med denne varslingsvirksomheten var det også en sterkt optimistisk tone i Arbeider-Foreningernes Blad. For det første var den spekket med opplysningsstoff, i et vedvarende prosjekt for å danne arbeidsklassen til borgere. For det annet uttrykte flere av innsenderne en sterk tro på at deres nyvunne bruk av Grunnlovens ytringsfrihet skulle føre til endringer i myndighetenes politikk: Når myndighetene nå fikk vite hvordan verden så ut også fra arbeidernes ståsted, ville det nok snart komme konstruktive reformer.

Avisen var dermed ikke bare et opplysningsprosjekt for arbeiderne internt, det var også et prosjekt for å opplyse myndighetene om tilstanden i landet blant dem som befant seg et stykke nede på den sosiale rangstigen. Den nyvunne ytringsfriheten vant imidlertid ikke frem i særlig grad. Myndighetene ønsket ikke arbeidernes råd, avviste deres krav og stanset foreningenes arbeid gjennom å dømme dem for søke å endre statsforfatningen med ulovlige midler.

Nye punkter på dagsordenen

Sansen for lesning og samfunnsspørsmål var det likevel mange av leserne som tok med seg videre, selv om avisen noen år senere gikk inn. Avisen hadde også satt viktige spørsmål på dagsordenen – spørsmål som etter hvert ville kreve ordentlige svar. Samme år som foreningenes medlemmer ble fengslet, tok for eksempel Stortinget opp spørsmålet om husmennenes forhold til sine overordnede og vedtok en husmannslov.

Av Mona Ringvej
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 14. sep. 2016 19:49