print logo

Da Høyesterett stoppet kampen for stemmerett

I 1855 satte Høyesterett den norske kampen for allmenn stemmerett på vent i nesten 50 år da den dømte medlemmer fra Arbeiderforeningene for å ha forsøkt å omstyrte staten.

Arbeiderforeningene, med Marcus Thrane i spissen, kjempet for demokratiske reformer. Foreningene ble stiftet i 1848, 34 år etter at Grunnloven hadde innført stemmerett i Norge for dem som betalte skatt på eiendom. Den gang fremsto det som radikalt, men da foreningene ble opprettet, hadde likevel bare 5 % av befolkningen stemmerett, og bare halvparten av disse brukte den.

Dette syntes foreningenes initiativtaker, Marcus Thrane, var lite demokratisk. Han var opptatt av politisk medbestemmelse, og derfor kjempet foreningene også for bedre skolegang, for økte leseferdigheter blant arbeidere og allmue og for sosiale, økonomiske og rettslige reformer, i tillegg til allmenn stemmerett for menn. På det meste hadde foreningene mer enn 30 000 medlemmer, for det meste arbeidere i landbruket: husmenn, småbønder og andre landarbeidere.

Grunnlovens ytringsfrihet

Foreningenes arbeid gikk ut på å ta i bruk Grunnlovens ytringsfrihet ved å holde møter der situasjonen til den såkalte «arbeidsklassen» og mulige løsninger kunne diskuteres, og videreføre denne typen debatter og opplysningsvirksomhet i avisen Arbeider-Foreningernes Blad, som kom ut en gang i uken.

Den største enkeltaksjonen til foreningene fant sted da de skrev en petisjon – et slags bønnskrift – til kongen der de ba ham vurdere en rekke reformer for å øke kunnskapsnivået hos vanlige folk og gi dem større politisk medbestemmelse og mer sosial trygghet. I petisjonen var foreningene særlig opptatt av å fortelle kongen hvor vanskelige tider det var for husmennene, som levde på annen manns jord, ofte uten kontrakt og med fare for å bli kastet ut på kort varsel. Dessuten var det jevnlig sult i landet. De som ble hardest rammet, var husmannsfamiliene.

Europas revolusjonsspøkelse

I to og et halvt år holdt foreningene aktivitetene i gang. De møttes i lokale foreninger, men to ganger ble det også arrangert sentralmøter i Christiania. Da kom representanter fra lokalforeningene sammen for å diskutere mål og virkemidler. Det var viktig å signalisere at foreningene var fredelige. At de var opptatt av reformer og ikke revolusjon.

Revolusjonsspøkelset hang nemlig over Europa etter februarrevolusjonen i Paris i 1848: Myndighetene fryktet revolusjon, og politisk aktive foreninger fryktet å bli oppfattet som revolusjonære.

Bilde av fanen til Larviks Arbeiderforening, portrett av Marcus Thrane. Tekst: "Larviks Arbeiderforening 1849–1924: Enighet gjør stærk"
Fanen til Larvik arbeiderforening, stiftet 1849, med portrett av Marcus Thrane. På baksiden står det skrevet: «Kun retfærdighet fordrer vi». Foto: Vestfoldarkivet/CC BY-SA

Arbeiderforeningene måtte hele tiden forholde seg til dette revolusjonsspøkelset. Det dukket stadig opp i form av rykter, beskyldninger og antakelser fra skeptikere eller fra myndighetene selv. Til sist ble flere av foreningenes medlemmer arrestert nettopp på bakgrunn av slike rykter. Dette skjedde etter to og et halvt års virksomhet, da foreningenes forespørsler til myndighetene etter hvert var blitt resolutt avvist.

I stedet ønsket myndighetene å gjøre slutt på foreningenes virksomhet. Middelet var å kriminalisere dem. Etter en fire år lang rettsprosess ble fremtredende medlemmer dømt for å ha vedtatt revolusjon på et av sine sentralmøter.

En oppdiktet forbrytelse forsinker stemmeretten

Det fantes imidlertid ikke noe revolusjonsvedtak. Høyesterett visste det, men valgte likevel å dømme Marcus Thrane og flere av medlemmene for et slikt lovbrudd. Slik ble Arbeiderforeningenes kamp for stemmerett stoppet ved en politisk dom.

Norge skulle ikke få allmenn stemmerett for menn før nesten 50 år senere, i 1898. Dette var langt senere enn i andre liberale forfatninger, slik som for eksempel den danske, som ble innført med allmenn stemmerett for menn i 1849. Slike reformer var til inspirasjon for den norske «arbeidsklassen» på midten av 1800-tallet, men for de norske myndighetene var de lenge uønsket.

Av Mona Ringvej
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 10. okt. 2017 11:33