Skandinavismen var en nasjonal enhetsbevegelse, en alternativ nasjonalisme, med tettere forbindelse mellom de tre skandinaviske landene som mål. Skandinavismens visjoner ble introdusert fra dansk side bare et par tiår etter konflikten i 1814, som et liberalt og nasjonalt prosjekt.
Skandinavismen fikk høyst betinget og begrenset gjenklang i Norge, og det må forstås på bakgrunn av begivenhetene i 1814. Henrik Wergeland var en av dem som harselerende spurte, i boken Normandens Katechisme fra 1845:
Hvor ligger det berømte Land Scandinavien?
Jeg stirrer hvad jeg kan igjennem Luftens Blaanen;
thi ligger det etsteds, det ligger nok i Maanen.
Studentmøter og krig
Skandinavismen ble ikke minst dyrket på de store skandinaviske studentmøtene som ble arrangert jevnlig mellom 1843 og 1875. Slike møter ble avholdt også i Norge, i 1851/1852 og i 1869. Tusenvis av nordmenn, svensker og dansker – unge menn og fremtidens politikere – samlet seg til fest og feiring av seg selv og skandinavismens ideer. De politiske ideene kunne imidlertid være vage, og de var omstridte.
Skandinavismen ble mer politisert i takt med eskaleringen av konflikten om det nasjonalt blandede grenselandet mellom Danmark og det tyske området – hertugdømmene Schleswig og Holstein. Etter to kriger, i 1848–1851 og i 1863–1864, tapte Danmark kampen om det danskpregede Schleswig. Skandinaviske frivillige deltok, men den forventede hjelpen fra norske og svenske myndigheter uteble.
Krigen i 1864 ble raskt betraktet som skandinavismens dødsstøt, men skandinavismen levde videre som et kulturelt prosjekt og i form av skandinavisk samarbeid.
Det var en viss støtte i Norge for skandinavismen, også som politisk prosjekt. Skandinaviske selskaper ble etablert etter krigen, det første i Christiania, under inntrykk av den danske kampen mot overmakten.
Bjørnson som skandinavist
Bjørnstjerne Bjørnson var en av skandinavismens støttespillere i Norge, særlig i perioden 1856–1872. Det var på det 4. skandinaviske studentmøtet, i Uppsala i 1856, at Bjørnson for alvor bestemte seg for å bli dikter, og der han ble tilhenger av skandinavismen.
Bjørnson ønsket å vekke og styrke en norsk nasjonal bevissthet i et Norge preget av tette kulturelle bånd til Danmark og et politisk avhengighetsforhold til Sverige. Men Bjørnson ønsket også at et nasjonalt mer selvbevisst Norge skulle inngå i et tettere samarbeid med de skandinaviske nabolandene, og i perioder støttet han tanken om en nordisk politisk union.
Skandinavisk samarbeid
Nettopp den kulturelle og praktiske skandinavismen, som overtok etter at den politiske skandinavismen hadde utspilt sin rolle rundt 1870, var en medvirkende kraft i utviklingen av et stadig mer utbredt skandinavisk samarbeid. Dette var et samarbeid som særlig tok form av nordiske møter innenfor en rekke ulike områder, først og fremst innenfor det sivile samfunnet.
Mye av kontakten mellom unionslandene Norge og Sverige skjedde innenfor en skandinavisk ramme, på nordiske møter. Dette samarbeidet peker fram mot dagens utbredte nordiske samarbeid.
Den potensielle politiske dimensjonen fortsatte imidlertid å være problematisk. Det var ikke minst tydelig i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905, da store deler av dette frivillige nordiske samarbeidet brøt sammen. Deretter lå samarbeidet nede inntil nye farer fra verden utenfor igjen virket samlende på Norden, rundt 1. verdenskrig.