print logo

Krigsseilerne etter krigen

Mange norske sjøfolk opplevde tøffe år på sjøen under andre verdenskrig. Men også etter krigen sto prøvelsene i kø.

Uttrykket «krigsseiler» er et etterkrigsuttrykk, tatt i bruk både etter første og andre verdenskrig, som betegnelse på sjøfolkene som seilte i krigsårene.

Etter andre verdenskrig ga ordet krigsseiler negative assosiasjoner i deler av offentligheten. Krigsseileren ble forbundet med alkohol, fyll og spetakkel i mange kretser. Kunnskapen om og forståelsen for sjøfolkenes erfaringer var liten på lege- og sosialkontor. Sjømenn ble lett sett på som et samfunnets stebarn.

Sjøfolkenes tilbakekomst

Mange sjøfolk fant det vanskelig å dra rett hjem da krigen var slutt. Foreldrene kunne være døde eller familien spredt rundt om, og det var lite å vende tilbake til. I noen tilfeller ble de gående i byene, uten bolig og arbeid – som synlige problemtilfeller for samfunnet. En del sjøfolk ble tilbudt bolig i brakker av ganske enkle og provisoriske slag. Noen av sjøfolkene hadde med seg forlovede eller kone, noen hadde også barn. Det ble en vanskelig start i land, under trange og kummerlige kår.

Mange av sjøfolkene kom utslitte hjem etter 1945, noen var syke, andre skadet. På noen store skipstransporter, som amerikabåten, kunne det i én og samme transport være samlet store grupper av syke sjøfolk. Én amerikabåt hadde om bord kun sjøfolk som var rammet av tuberkulose.

Svart-kvitt-bilete. To menn studerer fire røntgenbilete av bryst-lungeregion.
Skjermbilder studeres ved Det norske legekontor for sjøfolk i New York. Helseundersøkelsene som ble gjort ved kontoret i New York viste at sjøfolkene var ved langt dårligere helse enn antatt. Legekontoret meldte inn over 5000 sykesaker i budsjettåret 1945/46, men tallet på syketilfeller var mye høyere. En helsekontroll av 668 sjømenn som kom som avlastningsmannskap i september 1945, viste at omtrent 50 av dem var ved så dårlig helse at de aldri burde blitt erklært for å være sjødyktige ved avreise fra Norge. Foto: ukjent/Riksarkivet, PA-1406

Den nye hverdagen

Antallet krigsseilere som virkelig gikk til grunne i skur, på kaier og i jernbanevogner, er likevel lavt. Langt de fleste klarte seg bra og tilpasset seg et liv i fredstid. En sjømann var en praktisk mann som kunne snekre, mekke, sy, fikse og ordne opp.

Mange fortsatte å seile, andre klarte overgangen til nye yrker i land godt. For svært mange sjøfolk ble det å etablere familie det avgjørende ankerfeste for et rimelig godt liv i etterkrigstiden.

Ettervirkninger

Den største prøvelsen for mange krigsseilere var helsa, enkelt sagt å holde nerver i sjakk. Ofte klarte verken sjøfolkene selv eller familien å sette ord på det som feilte ektemannen/faren når problemer meldte seg. Stort sett var det diffuse kroppssmerter som førte sjøfolkene til lokale leger.

Mange møtte uforstand på legekontorer og i helsevesenet og hos øvrigheten for øvrig. En mann med tynnslitte nerver, nervøse rykninger, gule tobakksfingre og alkoholproblemer kunne få en ufin og kontant behandling.

Oppreising

Forskning på 1950-tallet tok fatt i reaksjoner og ettervirkninger hos tidligere konsentrasjonsleirfanger. Medisinere tok også fatt i etterreaksjoner hos krigsseilerne. Ny kunnskap førte til sist til et gjennombrudd i lovverket. Tilleggsloven av 1968 var en sosialpolitisk sensasjon som brøt med vesentlige prinsipper i all trygdelovgivning – at søkeren selv skulle bevise behov og rettigheter, og dokumentere at skadene skyldtes andre verdenskrig.

For krigsseilerne betydde loven at krigsseilas i mer enn seks måneder ble akseptert og ga rett til krigspensjon, uten krav til påviselig årsakssammenheng mellom påkjenningen og den invalidiserende tilstanden. Det langvarige presset og stresset en sjømann hadde opplevd, det at han hele tiden visste at noe kunne komme til å skje, ble nå lagt til grunn. I 1966 var det bare 377 krigsseilere som mottok krigspensjon, noen få år senere var antallet mange tusen.

Medvirkende til dette omslaget var også et kraftig offentlig fokus på krigsinvalider allment og medienes bevissthet om krigsseilerne situasjon. Journalistene Per Hansson, og NRKs Erik Bye og Per Øyvind Heradstveit og Kjell Arnljot Wig slo inn i offentligheten med stor kraft. Kong Olav åpnet konvoibyen i Risør i 1968. Norges Krigsseilerforbund, etablert på nytt i 1970, nedla en betydelig innsats for krigsseilernes sak i offentligheten.

Svart-kvittt-foto. Rom med to rekker av pulter. Det sit kvinner ved pultane og dei fleste snakkar i telefon. Nokre et mat. Det står brusflaser av merket coka cola ved nokre av plassane. Bakerst til høgre står tre menn.
Telefonsalg av trykk laget av kjente norske kunstnere i forbindelse med TV-programmet Vi går ombord, juleaften 1968. Inntektene fra telefonsalget gikk til oppbyggingen av Konvoibyen i Risør. I bakgrunnen til høyre ser vi Erik Bye og Ivar Aaserud som har tatt en pause fra telefonen. Foto: Dagbladet/Norsk Folkemuseum/CC BY-NC-ND

Krigsseilerne i dag

Krigsseilernes innsats er i dag vel anerkjent i det norske samfunn og omtales ofte i norsk offentlighet. Historien om handelsflåten er skrevet i flere varianter, mange krigsseilere har utgitt sine erindringer og romanverket til forfatteren Jon Michelet har nådd opplagstopper, flere år på rad.

Daværende forsvarsminister, Anne Grethe Strøm-Erichsen, ga i august 2013 en offisiell beklagelse til krigsseilerne for den manglende offentlige støtte og forståelse de møtte i Etterkrigs-Norge.

Av Guri Hjeltnes
Publisert 9. apr. 2016 00:01 - Sist endret 10. mars 2017 13:52