Militær okkupasjon medfører gjerne at det oppstår nære forhold mellom okkupantsoldater og kvinner i det okkuperte landet. Slik var det også i Norge under annen verdenskrig.
Tyskerjentene – hvor mange var de?
Ut fra antallet tysk-norske krigsbarn, som er om lag 10 000, er det rimelig å anta at anslagsvis 30 000–50 000 kvinner hadde et så nært forhold til en tysk mann at det resulterte i, eller kunne ha resultert i, barn. Om dette anslaget stemmer, utgjorde tyskerjentene i denne betydningen nærmere ti prosent av alle norske kvinner i alderen 18–35 år.
En god del norske kvinner hadde nok ikke så nære forhold til tyske menn, men ble likevel ansett som tyskerjenter på grunn av sin kontakt med tyskere. En kvinne kunne bli stemplet som «tyskertøs» bare noen så at hun smilte til en mannlig tysker som reiste seg for henne på bussen. Det totale antallet kvinner som ble ansett som tyskerjenter, er umulig å anslå, men at det var høyt, er sikkert.
En trussel mot motstandskampen?
Norske kvinner som hadde kjæresteforhold til tyske soldater, utgjorde på sett og vis en trussel mot det bildet eksilmyndighetene og hjemmefronten ville skape av en unison folkelig motstand mot okkupantmakten.
Slike forhold brøt med parolen om å unngå kontakt med fienden og var trolig bakgrunnen for at «stemmen fra London», Toralv Øksnevad, i Radio Londons sending til Norge allerede i mai 1941 uttalte at «det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne».
Denne advarselen ble også fulgt opp etter krigen. Tyskerjentene hadde ikke brutt norsk lov ved å ha tysk kjæreste. Dermed ble de heller ikke omfattet av rettsoppgjøret etter krigen. Mange av dem fikk likevel lide for sin oppførsel.
Gatejustis og straff fra myndighetene
Etter frigjøringen ble en god del av kvinnene utsatt for «gatas parlament» i form av at de fikk klippet håret av seg og ble offer for andre former for mishandling. Mange steder lot myndighetene være å gripe inn, og om overgriperne ble anmeldt, ble de sjelden dømt.
Også myndighetene iverksatte tiltak mot tyskerjenter, og mange av tiltakene er å anse som straff. I den første etterkrigstiden ble flere tusen kvinner arrestert og internert med heller tvilsom bruk av juridiske hjemler.
Regjeringen endret sommeren 1945 statsborgerloven med tilbakevirkende kraft. Det medførte at norske kvinner som hadde giftet seg med tyske menn, mistet sitt norske statsborgerskap, og flere tusen av disse kvinnene ble sendt til Tyskland. En god del tyskerjenter ble også oppsagt fra sine stillinger innen stat og kommune.
Kvinnen – et symbol for nasjonen?
Fra 1990-tallet har flere tyskerjenter stått fram med sine historier, og historikere og andre har forsket på emnet. Stort sett har tyskerjentene i nyere tid blitt møtt med sympati, og et sentralt spørsmål har vært hvorfor kvinner ble tatt så hardt sammenlignet med for eksempel menn som hadde pleiet omgang med tyskere både i arbeid og privat.
I nasjonalsangen heter det: «Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett». Innholdet i den strofen er kanskje uttrykk for dyptliggende psykologiske mekanismer der kvinnens seksualitet blir oppfattet som en form for nasjonal eiendom. Om det er noe i dette, kan det kanskje også bidra til å forklare de harde reaksjonene mot kvinner som gikk til sengs med fiendens soldater?