De første 10 000–15 000 flyktningene dro over grensen under kampene i 1940, men vendte snart tilbake. Deretter ble det registrert 50 000 flyktninger i løpet av de neste fem årene. Noen reiste videre, men de fleste måtte bli værende i Sverige. Ved krigens slutt oppholdt det seg 43 000 norske flyktninger i nabolandet.
Hvorfor dro de?
I 1940 dro folk over grensen for å slippe unna kampsonene. I de neste par årene var de fleste som dro, unge menn som ville reise videre for å delta i krigen på utefronten. Helt fra starten flyktet noen fordi de var ettersøkt av tyskerne, og etter hvert som motstandsbevegelsen vokste, var det stadig flere som dro av samme grunn.
Høsten og vinteren 1942/43 flyktet omkring 1100 jøder for å slippe å bli arrestert og deportert. Året etter flyktet 1000 studenter da tyskerne stengte Universitetet i Oslo om høsten og arresterte alle studenter de kom over. Etter hvert ble det et stadig økende antall av hva vi i dag ville kalle økonomiske flyktninger. De søkte seg til kjøttgrytene og det lysere livet i Sverige etter hvert som levestandarden sank og det ble tyngre å leve i det okkuperte og mørklagte Norge.
Mange ungdommer flyktet for å unngå regimets arbeidstjeneste. Høsten 1944 dro en del over grensen fra Finnmark og Nord-Troms for å slippe unna tvangsevakueringen i nord.
Flyktningstrømmen
Flyktningstrømmen var beskjeden i de første årene, økte så på og var størst fra og med august 1944 og ut krigen – i den perioden ankom det aldri mindre enn to tusen flyktninger hver måned.
Grensen mellom Norge og Sverige er lang, og folk flyktet langs hele grensen. De fleste dro gjennom skogområdene på Østlandet. Noen dro også over grensestrekningen mellom Røros og Kautokeino, men der måtte de som regel gå over snaufjell.
Jo lengre nord fluktrutene var, desto lengre og mer strabasiøse var de. I Nord-Norge kunne flyktningene gå i flere døgn fra de forlot bebyggelsen i Norge, til de nådde frem til folk på svensk side. Det siste krigsåret dro flere tusen flyktninger med båt fra havner i Vestfold over Oslofjorden til Sverige.
Organisering av flukten
De fleste flyktningene dro over grensen uten at det sto noen organisasjon bak. De tok seg frem på egen hånd eller fikk mer eller mindre tilfeldig hjelp underveis.
Innenfor motstandsbevegelsen vokste det etter hvert frem egne organisasjoner som hadde eksport av flyktninger som hovedoppgave, og som opererte med Oslo som sentrum. Den sivile motstandsorganisasjonen hadde sin egen eksportorganisasjon, og det samme hadde Milorg og etterretningsorganisasjonen XU. Kommunistene opprettet også sitt eget eksportapparat.
Organisasjonene etablerte dekningsleiligheter for folk som ventet på å bli sendt av gårde, og de ekspederte folk av sted med lastebiler eller tog en del av veien, mens egne flyktningloser fulgte dem til fots det siste stykket frem til grensen. De organiserte fluktrutene var imidlertid mange og varierte.
Små tap
Det var vanskelig for tyskerne og NS å kontrollere den lange og for en stor del ubebodde grensen. For tyskerne var det heller ikke noen prioritert oppgave å bevokte grensen og stoppe flyktningstrømmen. De var først og fremst opptatt av å bygge opp et sterkt forsvar langs kysten for å møte en eventuell alliert invasjon.
I forhold til det store antallet flyktninger var det derfor få som ble drept i forbindelse med flukt. 96 flyktninger døde eller ble henrettet i fangenskap, ble skutt under flukt eller omkom på veien til Sverige. 29 flyktningloser falt i tjenesten, ble henrettet eller døde i fangenskap, og 55 hjelpere ble henrettet, døde i fangenskap eller ble drept ved arrestasjonen. Det samlede tapet var med andre ord på 180 personer, og i tillegg kom mange hundre flyktninger og flere hundre hjelpere som ble arrestert og satt i fangenskap.