I januar 1934 ble et følge med 68 romer stoppet på grensen mellom Danmark og Tyskland. Gruppen hadde i en lengre periode vært på reise på kontinentet, men søkte nå innreisetillatelse til Norge – som følge av blant annet et stadig sterkere press fra politi og myndigheter i Belgia og Frankrike.
Flertallet av personene i følget var født i Norge og var i besittelse av norske identitetspapirer. Likevel ble hele gruppen nektet innreise av danske grensevakter på anmodning fra norske myndigheter, som viste til paragraf 3 i fremmedloven av 1927: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket».
Internert og transportert til Belgia
Etter å ha blitt avvist på grensen mellom Danmark og Tyskland, ble de 68 personene først plassert på et herberge for hjemløse i Altona ved Hamburg nord i Tyskland, og deretter ble de stengt inne i en leir ved Bahrenfeld. Disse menneskene var blant de første romene som ble internert i det nazistiske Tyskland.
For tyskerne representerte denne gruppen først og fremst et plutselig oppstått problem, som til slutt ble løst ved at hele følget ble transportert over grensen til Belgia. Dette var bakgrunnen for at de fleste norske romene ved utbruddet av andre verdenskrig befant seg i Belgia og Frankrike, hvor de frem til okkupasjonen våren 1940 var nøye overvåket av blant andre det belgiske fremmedpolitiet.
Deportasjon
Den 16. desember 1942 gav lederen for SS, Heinrich Himmler, ordre om at de tyske «sigøynerne» skulle deporteres til den nyopprettede seksjonen Zigeunerlager («sigøynerleir») i konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. «Sigøynerne» tilhørte ifølge nazistene en mindreverdig og kriminell rase, som bestod av individer som var ute av stand til å leve et moderne liv eller yte bidrag til fellesskapet.
I løpet av årene 1943 og 1944 ble også romer i det okkuperte Belgia og Nederland arrestert, internert og deportert på nazistiske ordre. Blant de deporterte fra Belgia var også 66 norske romer, og de fleste av disse tilhørte familiene Modis, Karoli og Josef, som utgjorde kjernen av den gruppen som ble avvist i 1934.
Tre norske menn fra familien Modis var blant de første romene som ble arrestert i Belgia, og disse ble sammen med åtte andre deportert til Auschwitz-Birkenau allerede i november 1943.
De øvrige norske romene som oppholdt seg i Belgia, var på dette tidspunktet internert i leiren Dossin ved byen Mechelen. Den 15. januar 1944 ble de sammen med belgiske romer og romer av andre nasjonaliteter deportert østover med tog. To døgn senere, den 17. januar 1944, ankom transporten med til sammen 351 romer Auschwitz-Birkenau, og de ble alle plassert i brakker i Zigeunerlager.
«Sigøynerleiren» i Auschwitz-Birkenau
I motsetning til majoriteten av jødene, som ble myrdet kort tid etter at de ankom Auschwitz-Birkenau, ble de fleste nyankomne romene innregistrert i leirens fangeprotokoll. Den spesielle seksjonen for «sigøynere» var dessuten en såkalt familieleir, der familier ble splittet i mindre grad enn i leiren for øvrig. De fleste av de deporterte norske romene ankom leiren i store familier, og aldersspennet i gruppen varierte fra elleve måneder gamle barn til kvinner og menn på godt over 60 år.
Dødeligheten i «sigøynerleiren» var svært høy som følge av underernæring, utbrudd av smittsomme sykdommer, medisinske eksperimenter og daglig mishandling. Derfor var også det store flertallet av de norske romene allerede døde da Zigeunerlager ble avviklet natten mellom 2. og 3. august, og de gjenlevende fangene ble myrdet i gasskamrene.
Sju norske romer ble transportert som slavearbeidere fra Auschwitz til andre leirer i løpet av våren og sommeren 1944. Tre av dem ble senere sendt tilbake igjen til Auschwitz, og bare fire av de totalt 66 deporterte norske romene overlevde til slutt krigen.