print logo

Slaget om Narvik

Soldater fra fem land – Frankrike, Norge, Polen, Storbritannia og Tyskland – utkjempet det langsomme, strabasiøse slaget om Narvik fra 9. april til 10. juni 1940.

Slaget om Narvik fant sted under ekstreme værforhold, i mørke, i bratte fjellsider som stupte ned mot fjordarmene, og i et fjerntliggende, ugjestmildt område fattig på veier og forsyninger.

Den tyske styrken var på det meste på nær 6000 mann, mens den allierte var på om lag 24 000. I tillegg kom 8000–10 000 nordmenn. Men da kampene var over, hadde ingen vunnet og ingen tapt.

Hvorfor Narvik?

Narvik hadde strategisk og økonomisk betydning for Tyskland, Sovjetunionen og vestmaktene. Store deler av jernmalmen fra de svenske gruvefeltene i nord ble skipet ut derfra, spesielt om vinteren når Bottenviken var frosset til. Narvik var dessuten den eneste norske byen nord for polarsirkelen som var knyttet til jernbanenettet på nordkalotten.

Ved å kontrollere Narvik kunne de krigførende enten ramme fienden eller styrke egen stilling. Besettelsen av Narvik var det nordligste elementet i Weserübung, den tyske planen for okkupasjonen av Danmark og Norge. Angrepet kunne finne sted i ly av den tysk-sovjetiske pakten (Ribbentrop–Molotov-avtalen) fra august 1939, som blant annet ga Tyskland adgang til et støttepunkt på sovjetisk område i nord, den såkalte Basis Nord.

Narvik i tyske hender

Narvik ble ikke erobret uten kamp 9. april, selv om oberst Konrad Sundlo, sjef for Infanteriregiment nr. 15 og kjent som medlem av Nasjonal Samling, overga byen uten motstand. Før tyskerne nådde fram til byen, hadde de senket de to norske panserskipene «Norge» og «Eidsvold» i Ofotfjorden. 276 norske besetningsmedlemmer omkom.

Sjefen for den tyske angrepsstyrken, general Eduard Dietl, kom til Narvik grytidlig om morgenen 9. april. De tyske avdelingene ble transport på skip. I starten dreide det seg om en liten styrke på rundt 2000 mann. Maktovertakelsen var udramatisk, og tyske styrker fikk anledning til å etablere sterke forsvarsstillinger. De var hele tiden lett bevæpnet, fordi britisk sjøkontroll gjorde det umulig å frakte inn tyngre våpen.

I ukene som fulgte, ble styrken supplert med mannskaper som ble sendt gjennom Sverige, og siden med luftlandeavdelinger. Den viktigste forsterkningen var besetningene fra de tyske jagerne som ble senket i dagene etter invasjonen. Den utgjorde rundt 2600 mann.

Kart som viser den tyske innvasjonen og felttoget i Norge i april og mai 1940, med troppeplassringer, slagsted og britiske minefelt
Narvik ble først overgitt av oberst og NS-mann Konrad Sundlo under den tyske invasjonen av Norge 9. april, men tyske fartøy i Narvik ble angrepet av britiske jagere allerede dagen etter. 28. mai var byen gjenerobret av allierte styrker, men da var allierte styrker i ferd med å forlate landet, som gjorde byen umulig å forsvare for norske styrker.

Sjøslagene 10. og 13. april

En stor styrke fra den britiske Home Fleet hadde forfulgt den tyske angrepseskadren for å hindre at den tok en nordlig rute ut i Atlanteren. I stedet kom den til å angripe tyskerne i Narvik. Slagskipet HMS «Renown», krysseren HMS «Birmingham» og 14 jagere sperret tyskerne inne i Ofotfjorden.

Det første angrepet kom allerede 10. april. Fem jagere gikk til angrep på tyske fartøy i Narvik havn. To jagere og noen sivile skip ble senket, andre ble skadet. Britene selv mistet to jagere på vei ut.

Forsterkninger fra Home Fleet kom etter et par dager, og 13. april ble det satt inn et nytt og enda kraftigere angrep. De resterende åtte tyske jagerne ble sendt til bunns. Tyskland mistet hele ti jagere og en ubåt under sjøslagene – et tap landet aldri kom over.

Fotografi, gate i Narvik. Brann i hus slukkes ved hjelp av brannslanger. Tilskuere med ryggen til fotograf i forgrunn
Brann i Narvik etter tysk flyangrep 1. juni 1940. I alt 165 bygninger ble ødelagt under slaget om Narvik, men kun et titalls mennesker ble drept eller såret: Innbyggerne hadde evakuert byen. Foto: NTB scanpix

Gjenerobringen av Narvik

Det norske felttoget i sør var kjennetegnet av sammenhengende retrett. I nord hadde tyskerne initiativet bare fram til slutten av april. Norske avdelinger under general Carl Gustav Fleischer startet sine operasjoner før de allierte hadde ankommet, og de opererte i stor grad selvstendig under hele slaget. Først i begynnelsen av mai begynte britiske, franske og polske styrker å ankomme fronten. Gjennom resten av felttoget hadde de allierte initiativet. De var tallmessig overlegne, og de hadde sjø- og luftkontroll.

Hovedangrepet mot byen startet natten til 13. mai, med artilleribombardement fra sjøen og flyangrep mot Bjerkvik. Seinere på dagen ble enheter fra Fremmedlegionen landsatt, og en polsk bataljon marsjerte mot tettstedet. De norske styrkene var organisert i 6. feltbrigade i området Gratangseidet og Bjerkvik og 7. feltbrigade i området Laphaugen og Rombakken. Norske avdelinger foretrakk operasjoner i fjellet.

Fotografi, skip i fjorden, ryker av flere, minst ett holder på å synke
Britiske styrker angriper tyske stillinger i Vestfjorden i Narvik 12. mai 1940. Foto: NTB scanpix

Gjennombruddet i angrepene kom rundt 20. mai, og etter harde kamper falt Narvik fra tyske hender 28. mai. En norsk bataljon under major Hyldmo var blant dem som først marsjerte inn i Narvik.

Amputert seier og evakuering

Allerede noen dager før Narvik ble gjenerobret, hadde de allierte derimot bestemt seg for å trekke seg ut av Norge. Det var desperat behov for styrkene på kontinentet. Avgjørelsen til de allierte var et hardt slag for norske myndigheter og militære avdelinger, siden det var nytteløst å fortsette på egen hånd.

Kamphandlingene opphørte så 10. juni, i henhold til en avtale som var inngått mellom norske og tyske myndigheter, den såkalte Trondheimsavtalen. Den norske hæren ble oppløst. For første gang hadde de allierte likevel erfart at tyske styrker ikke var uslåelige.

Av Tom Kristiansen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. okt. 2016 11:10