Fram til sommeren 1944 var norske hjemmefrontledere og den norske eksilregjeringen i London mot sabotasjeaksjoner mot den tyske okkupasjonsmakten.
Norges Kommunistiske Parti (NKP) var derimot for sabotasje. I tillegg var de det eneste partiet som også drev annen motstandsvirksomhet i stor skala.
Strid om sabotasjen
Folk i hjemmefrontledelsen var mot sabotasje av forskjellige grunner. Enkelte skyldte i hovedsak på sivil motstand mot nazifiseringsframstøtene til Vidkun Quislings NS-regjering som tyskerne innsatte i februar 1942. De fryktet at sabotasjen ville utløse tyske represalier som ville skade denne motstanden. Andre mente at voldelige aksjoner bare gjorde nytte som støtte ved en alliert invasjon. Hensynet til gjenoppbyggingen etter krigen spilte også en viktig rolle etter hvert.
Kompani Linge-folk ble sendt inn fra Storbritannia som sabotører, men disse nordmennene sto under britisk kommando. I Norge sto kommunistene alene om å agitere for og bidra til å organisere sabotasje fra 1942, med unntak av en viktig aksjon mot Oslo arbeidskontor i april 1943 på oppdrag fra den militære motstandsledelsen. Motsetningene til den øvrige hjemmefronten var sterke og førte til at kommunistene ble holdt utenfor nesten alle lederorganer innen hjemmefronten.
Storsabotørene «Osvald» og «Pelle»
NKPs krigsleder Peder Furubotn var den fremste talsmannen for «aktiv motstand», men det var Asbjørn Sunde («Osvald») som bygde opp sabotasjegruppene. Han var leder for en organisasjon («Wollweber-organisasjonen») som allerede før krigen forberedte og drev sabotasje. Organisasjonen var underlagt det hemmelige sovjetiske politiet NKVD, forløperen for KGB.
I 1942 ble Sunde NKPs sabotasjeleder, og hans organisasjon utførte over hundre aksjoner mot jernbanen, fabrikker og andre mål. Samarbeidet mellom Osvald-gruppa og NKP ble brutt i mars 1944, og i juni innstilte Sunde virksomheten etter ordre fra Moskva.
Lokale grupper fortsatte samarbeidet med NKP, som bygde opp en ny sabotasjeorganisasjon i Oslo-området med Ragnar Sollie («Pelle») som leder. Denne organisasjonen utførte den største sabotasjeaksjonen i Oslo-området under krigen da den i november 1944 senket eller skadet seks tyske skip.
Når startet kommunistenes motstand?
Kommunistenes politiske motstandere beskyldte i ettertid kommunistene for først å bli motstandsaktive da Nazi-Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, og historikere la lenge samme syn til grunn. Det skulle angivelig skyldes ikkeangrepspakten Sovjet hadde inngått med Tyskland i august 1939.
Påstanden er riktig når det gjelder sabotasje og annen militær motstand, men da de sovjetiske arkivene ble åpnet i 1991, viste dokumenter der at kommunistene ble instruert om å drive politisk motstand både mot NS og mot tyskerne allerede fra sommeren 1940. At NKP som første parti ble forbudt av tyskerne allerede i august 1940, skyldtes at partiet hadde et nært forhold til Sovjetunionen, som på det tidspunktet var utpekt som angrepsmål av Hitler.
Parti og motstandsorganisasjon
NKP var det eneste partiet i Norge som bygde opp en illegal partiorganisasjon og gjorde partiet til en motstandsorganisasjon. Som motstandsorganisasjon var de også alene om å drive motstand på en rekke felter. De drev sabotasje, organiserte militære grupper og produserte og spredte noen av de største og teknisk mest avanserte illegale avisene. De hadde dessuten en stor organisasjon for å bringe folk som var i faresonen, til sikkerhet i Sverige.
NKP var et lite parti og dessuten det partiet som led størst tap i forhold til størrelsen, utsatt for Gestapos uopphørlige jakt som det var. Mange ledere og medlemmer mistet livet, langt flere havnet i konsentrasjonsleirer og fengsler. Hullene etter dem ble fylt av ungdom som særlig kom fra Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF.
Minst 150 mennesker døde fordi de hadde utført arbeid knyttet til NKPs og Asbjørn Sundes virksomhet. Av disse ble 86 henrettet. I noen tilfeller er det imidlertid vanskelig å avgjøre hvorvidt den enkelte avdøde hadde tilknytning til NKPs virksomhet, så det totale antallet er derfor trolig høyere enn 150.
I tillegg var det 33 «partisaner» som døde i Finnmark, og 18 av disse ble henrettet. Også her er det mulig at det riktige antallet var noe høyere. Selv om de fleste av disse var kommunister, var ikke virksomheten deres knyttet til partiet NKP.
Valgsuksess – og nederlag
Sammen med Sovjetunionens krigsinnsats gjorde kommunistenes egen motstand at partiet fikk en rekordoppslutning på nesten 12 prosent ved valget høsten 1945, mot 1‒2 prosent før krigen.
Den kalde krigen og Sovjets fallende popularitet, Arbeiderpartiets kamp mot partiet og intern strid bidro til å redusere oppslutningen betydelig i løpet av få år. Fra ca. 1960 var NKPs oppslutning igjen nede på førkrigsnivået.
Utdrag fra NRK Brennpunkt-program om Asbjørn Sunde og Osvald-gruppen fra 2010: