Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig – det såkalte landssvikoppgjøret – var i likhet med den tyske okkupasjonen en ekstraordinær begivenhet i norsk historie.
Oppgjøret var kontroversielt fra første stund. Rettsgrunnlaget var sammensatt: Dels var det gjeldende lover per 9. april 1940, dels provisoriske anordninger (midlertidige lover) gitt av regjeringen Nygaardsvold i eksil i London og dels lover og provisoriske anordninger gitt av Stortinget fra mai 1945 til mai 1950.
Spesielt kontroversiell var den såkalte landssvikanordningen av 15. desember 1944. London-regjeringen gjeninnførte dødsstraff, noe som ble godkjent og bekreftet av Stortinget i 1945.
Medlemskap i NS
Noe av det mest kontroversielle var at det å være medlem i NS fra 9. april 1940 ble ulovlig. Det betydde at loven fikk tilbakevirkende kraft. Medlemskap i seg selv ble slik betraktet som en kriminell handling, uansett hva man hadde gjort som NS-medlem.
En viktig del av begrunnelsen var at NS var helt spesielt fordi partiet, i motsetning til andre kollaborasjonspartier i Vest-Europa, fikk statsmakt. Det hører også med at de aller fleste vanlige NS-medlemmer slapp med svært milde straffereaksjoner, og et ikke ubetydelig antall fikk sakene henlagt.
Ingen andre tyskokkuperte land foretok et slikt juridisk grep i sine rettsoppgjør. Det gjorde at relativt flere ble etterforsket og dømt i Norge enn i (mange) andre land. Rettsoppgjøret i Norge ble derfor relativt sett større og bredere enn i mange andre land, men det var også relativt sett færre dødsdommer.
Tidlig i rettsoppgjøret ble det også fastsatt et prinsipp om kollektivt erstatningsansvar for NS-medlemmer. Men det ble aldri gjennomført, og prinsippet ble raskt avskaffet.
Samlebånd og mildere straffer
Et problematisk tema under oppgjøret var Norges folkerettslige stilling etter kapitulasjonen i juni 1940. Spørsmålet om de tiltalte forsto at Norge var i krig, har spilt en enda viktigere rolle i debattene om oppgjøret i ettertid.
Store deler av oppgjøret fikk også et visst preg av samlebåndsavgjørelser, på godt og vondt for de tiltalte. Dessuten er det ikke tvil om at straffene ble mildere etter hvert som oppgjøret skred frem. Mest dramatiske utslag ga det for de strengeste straffene – enkelte som ble dømt til døden og henrettet i 1945‒1946, ville neppe fått dødsdom om saken deres var kommet opp i 1948.
30 nordmenn ble dømt til døden, 25 av disse ble henrettet. Av dem som fikk lange frihetsstraffer, slapp de siste ut i 1956.
Utenomrettslig oppgjør
I tillegg til det rent juridiske oppgjøret kan man snakke om et utenomrettslig oppgjør. For mange som ble berørt, kunne de utenomrettslige aspektene være minst like viktige. Dels dreide det seg om interne oppgjør i organisasjoner. Dels om ulike typer mobbing, mishandling (for eksempel av det som ble kalt «tyskertøser») og utfrysing, både mens oppgjøret pågikk, og i ettertid.
Slike reaksjoner har rammet mennesker som ble dømt i rettsoppgjøret, deres familier og deres etterkommere. Men også mennesker som ikke ble dømt, men som ble ansett for å ha hatt unasjonal og umoralsk adferd, og deres etterkommere. Eksempler er datidens såkalte tyskerbarn, som nå vanligvis blir omtalt som krigsbarn.
Nasjonalsosialistisk revolusjon
I ettertid er det lett å se svakheter ved rettsoppgjøret, både ved den rettslige og den utenomrettslige siden av det. Samtidig er det viktig å beholde et bredt historisk perspektiv på oppgjøret. Norge var blitt okkupert av en fremmed makt og på den måten trukket inn i en verdenskrig.
Denne fremmede makten var ikke bare okkupant, den ønsket å erstatte hele det politiske systemet og hele den bestående samfunnsordenen i Norge med noe nytt. Istedenfor politisk demokrati ville okkupantene ha en nasjonalsosialistisk førerstat.
Kollaborasjonspartiet NS var ikke bare et parti som samarbeidet med okkupasjonsmakten, det var et parti som med stor entusiasme forsøkte å endre det politiske systemet og den bestående samfunnsordenen gjennom det vi kan kalle – og det de selv kalte – en nasjonalsosialistisk revolusjon.
Oppgjøret etter krigen var dermed ikke bare et oppgjør med kollaboratører. Det var også et oppgjør med revolusjonære. Slike forsøk på å gjennomføre en revolusjon mot det demokratiske politiske systemet (såkalt ulovlig omstyrting av statsforfatningen) var godt dekket i den norske straffeloven.