print logo

Sterilisering under hakekorset

Under okkupasjonen økte antallet tvangssteriliseringer. NS-regimet ville hindre alle «arvedefekte» i å få barn.

Norge fikk sin første steriliseringslov i 1934. Loven vakte misnøye, særlig blant bestyrere av skolehjem og åndssvakeskoler fordi den stilte krav om at «åndssvake av lettere grad» selv måtte søke om sterilisering. Det ble hevdet at disse utgjorde den største trusselen mot samfunnets moralske og biologiske orden, og derfor burde steriliseres med tvang.

Under okkupasjonen kom NS-regimet misnøyen med 1934-loven i møte ved å lage en ny steriliseringslov. Den fikk navnet Lov nr. 1 til vern om folkeætten. Den ble signert av Vidkun Quisling i juli 1942. Fra årsskiftet 1942/43 til frigjøringen erstattet den 1934-loven.

Målet med den nye loven var å sterilisere alle «arvedefekte». «Det er nemlig helt forfærdende å se de følger som den ukontrollerte formering slike arvedefekte individer har for samfunnet», uttalte NS-regimets medisinaldirektør i 1941.

Svarthvitt-foto. en gruppe mennesker på omlag 30 stk sitter i et instiutsjonsrom. en av dem ligger i en seng som kan trilles.
Beboere på Østlandske vanførehjem ved Hamar i september 1941. Med innføringen av NS-regimets steriliseringslov stod alle som kunne ventes å føde barn med det lovteksten definerte som «legemlige og sjelelige svakheter» i fare for å bli tvangssterilisert. Foto: Nordmann/Domkirkeodden

Rasehygienisk sterilisering med tvang

1942-loven tillot bare sterilisering på rasehygienisk, eugenisk, grunnlag. Det svarte til lovens hensikt: å hindre en arvemessig degenerasjon av folket og nasjonen.

Med en slik hensikt ble 1942-loven en tvangslov. Den tillot ikke at noen selv kunne søke om å bli sterilisert. En sterilisering skulle alltid foreslås av andre. Samtykke fra vedkommende ble likevel ofte innhentet for ikke å gjøre praktiseringen av loven for kontroversiell. Men i realiteten hadde vedkommende små muligheter til å motsette seg sterilisering.

Stor vekst i antallet steriliseringer

Fra januar 1943 til mai 1945 innkom det 570 «forslag» (egentlig begjæringer) om sterilisering med hjemmel i 1942-loven. Medisinaldirektøren aksepterte 540. Av disse ble 502 foretatt (419 kvinner og 83 menn).

Hovedgrunnen til avslagene var at medisinaldirektøren ikke kunne se at det forelå en «arvedefekt», selv om loven opererte med en bred definisjon av arvelige «defekter».

I tillegg tillot medisinaldirektøren rundt 240 steriliseringer av hovedsakelig sosiale grunner. Disse tilsvarte inngrep som ellers ville vært utført med hjemmel i 1934-lovens § 3.

I sum førte dette til en stor vekst i antallet steriliseringer. I perioden 1943–1945 var årsgjennomsnittet 311 inngrep, mot 101 i perioden 1940–1942. Før okkupasjonen (1934–1939) hadde årsgjennomsnittet vært 55. Etter okkupasjonen (1945–1950) var det 209.

«Åndssvake» og «sinnssyke» fra lavere sosiale lag

«Åndssvake» utgjorde nesten halvparten av dem som ble sterilisert etter 1942-loven. Den nest største gruppen var «sinnssyke». Langt flere kvinner enn menn ble sterilisert.

De fleste tilhørte de laveste sosiale lagene i samfunnet. Mange var under offentlig omsorg, og en del mottok fattighjelp. Dette gjaldt også mange som ble sterilisert utenfor 1942-loven med medisinaldirektørens tillatelse.

Flest barnløse kvinner

Det var et mål å sterilisere «arvedefekte» før befruktning, eller før de fikk enda flere barn. De fleste kvinnene var uten barn, men en god del hadde 1–2 barn.

Mer enn en tredel av kvinnene var gravide. De fleste av disse ble sterilisert samtidig med et abortinngrep, et mindre antall i tilknytning til fødsel.

Liten statlig beordring

Sterilisering var en viktig del av NS-statens befolkningspolitikk. Likevel beordret helsemyndighetene færre enn 20 steriliseringer. Medisinaldirektøren fryktet nemlig at mange leger ville motsette seg beordring, og at det ville skade regimets steriliseringspolitikk.

Psykiaterne utnyttet nye muligheter

Veksten i antallet steriliseringer må først og fremst forklares ved at psykiaterne ble mer ivrige enn før.

Psykiaterne visste også å utnytte nye muligheter. Overlegene ved psykiatriske sykehus fikk adgang til å kreve pasienter sterilisert. I tillegg forventet medisinaldirektøren at sterilisering alltid ble vurdert ved utskrivning av pasienter med diagnosen «schizofreni». Disse pasientene utgjorde et stort flertall ved de psykiatriske sykehusene.

Psykiaterne fikk sterilisert flere sykehuspasienter, og var oftere enn før faglige eksperter ved vurdering av sterilisering av mennesker utenfor psykiatriske sykehus. Nesten 100 jenter mellom 14 og 20 år ble sterilisert på deres initiativ, eller med henvisning til deres ekspertvurderinger.

Ingen massesterilisering

Psykiaterne sørget likevel ikke for en massesterilisering i tråd med NS-regimets planer.

Først og fremst betraktet psykiaterne sterilisering som en løsning på individuelle og sosiale problemer, ikke som et tiltak mot arvemessig degenerasjon av folket og nasjonen.

Slik sett fikk ikke steriliseringspraksisen under okkupasjonen det omfanget NS-regimet håpet.

Av Per Haave
Publisert 9. apr. 2016 00:03 - Sist endret 7. juli 2016 15:36