9. april 1940 invaderte tyske styrker Norge. De tok med seg sin anti-jødiske ideologi. I Tyskland var jødene for lengst skilt ut fra resten av befolkningen og fratatt sine muligheter for arbeid og inntekt. Mange tyske jøder hadde flyktet, noen få også til Norge.
Nazistenes planer
Krigen hadde allerede rast i over et halvt år da Norge ble invadert. Nazi-Tysklands første offer hadde vært Polen, et land med en jødisk befolkning på over tre millioner mennesker.
Jødene i Polen ble umiddelbart utskilt som en spesiell gruppe. Allerede høsten 1939 måtte de bære et armbind med en blå davidstjerne. De første jødiske boområder ble opprettet. Disse ble senere inngjerdet som «gettoer».
Da Tyskland invaderte Norge, hadde man ingen tilsvarende planer. Norge hadde en spesiell status i Tyskland som et «arisk» land og Adolf Hitler og hans overkommando hadde håpet at den norske regjering og hær ikke skulle gjøre motstand mot tyske tropper. Det skjedde imidlertid ikke.
Anti-jødiske tiltak
Det var vel 2000 jøder i Norge 9. april 1940. Gestapo, det tyske hemmelige politiet, ba allerede i mai 1940 norsk politi om å inndra jødenes radioapparater. Det kom bare få og svake protester fra norsk administrasjon.
I september 1940 bestemte Hitlers representant i Norge, Josef Terboven, at Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling skulle være det eneste tillatte. Norske aviser og kringkasting var under tysk kontroll, og antisemittisk propaganda økte utover høsten 1940. Våren 1941 gjennomførte Quislings hird en rekke aksjoner mot jødiske forretninger, som ble overmalt med antisemittiske slagord.
Da Quisling av tyskerne ble utnevnt til «ministerpresident» i februar 1942, var en av hans første «embetshandlinger» å gjeninnføre den del av § 2 i Grunnloven som forbød jøder adgang til landet.
Forfølgelsen styrkes
I januar 1942 bestemte det norske politidepartementet at jødenes legitimasjonskort skulle stemples med en «J» i rød farge. Dette tiltaket gjorde at Gestapo og norsk politi fikk oversikt over jødenes adresser. Noe over 1500 jøder ble registrert.
En del jøder ble arrestert av Gestapo før høsten 1942. Flere ble deportert til tyske konsentrasjonsleire. I Trondheim ble fire jøder henrettet i mars 1942. Spesielt i Trondheim, men også andre steder, ble jødiske forretninger og boliger konfiskert av Gestapo.
Høsten 1942 hardnet kampen mellom okkupasjonsmakten og motstandsbevegelsen i Norge. I Trondheim innførte myndighetene unntakstilstand 6. oktober 1942. Samtidig ble ti såkalte «sonofre» henrettet. En av dem var jødisk, Hirsch Komissar. Samtidig ble alle jødiske menn i byen arrestert.
Som påskudd for å utvide den anti-jødiske politikken brukte okkupasjonsmakten en hendelse der en grenselos som var i ferd med å følge en gruppe jøder til Sverige, hadde skutt en politimann. I pressen ble dette slått stort opp, og Gestapo begynte å forberede en aksjon mot jødene i Norge sammen med det norske Statspolitiet (Quisling-regimets politiske politi).
Arrestasjon, deportasjon og drap
Mandag 26. oktober 1942 ble jødiske menn over 15 år arrestert etter at Statspolitiet i dagene før hadde gjort hektiske forberedelser. Samtidig ble all eiendom som tilhørte jøder konfiskert av Quisling-regimet. De jødiske mennene ble sendt til en uferdig brakkeleir utenfor Tønsberg kalt Berg Interneringsleir. Jødiske kvinner ble pålagt daglig meldeplikt hos politiet.
Samtidig ble en deportasjon ut av landet forberedt. Torsdag 26. november 1942 gikk politiet til aksjon mot jødiske kvinner og barn. Meningen var at alle norske jøder skulle være med det tyske transportskipet Donau. Slik gikk det ikke. Det korte varselet førte til at de som ble ført fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge ikke nådde fram i tide.
En ny større transport ble organisert i februar 1943, da med skipet Gotenland. De to transportene gikk til Auschwitz, der de fleste av jødene ble myrdet i gasskammer etter ankomst. De som ble satt til arbeid i leiren, gikk det meget raskt nedover med. Noen måneder etter deportasjonene, var det kun få jødiske menn i live.
Til sammen ble 773 jøder deportert fra Norge, de fleste direkte til Auschwitz. Kun 38 overlevde.
Flukt til Sverige
Mange jøder og personer med jødisk opphav kom seg i sikkerhet i Sverige høsten og vinteren 1942/1943. Hjelpen til dem kom fra regulære motstandsgrupper og ad-hoc grupper som i den hektiske perioden november og desember 1942 fraktet mange hundre jøder i sikkerhet.
Denne motstanden mot nazistenes politikk var et resultat av kollektive handlinger, men også moralske handlinger på individuelt plan gjennomført under stor personlig risiko.
Det norske samarbeidet
Den bevisste politikken som førte til massemordet var del av nazistenes plan om å myrde alle Europas jøder. I alle okkuperte områder var samarbeid med lokalt politi og andre statsorganer en sentral hjørnestein i nazistenes politikk.
I Norge var samarbeidet med Quisling-regimet viktig. Det var også avgjørende at andre mer etablerte statsorganer gjorde jobben sin uten noen motstand av betydning. Det er grunn til å tro at en del lokale politifolk og lensmenn gjennomførte arrestasjoner uten særlig glede, men for ofrene var det uten betydning. I løpet av en kort hektisk periode, hadde Norge praktisk talt blitt tømt for jøder.