print logo

Tvangsevakuering og overvintring i Finnmark og Nord-Troms 1944–1945

Høsten 1944 fikk tyske styrker ordre om å bruke den brente jords taktikk ved tilbaketrekningen gjennom Finnmark og Nord-Troms.

De 70 000 som var bosatt i områdene fikk beskjed om å evakuere i påvente av at hus og hjem og alt de eide skulle brennes og ødelegges. Ikke alle fulgte ordren; 23 000 gikk i skjul og overvintret i de raserte områdene.

Hitlers ordre om bruk av brent jords taktikk

Da sovjetarmeen nådde Tana bro den 28. oktober 1944, ble Hitlers ordre kunngjort: De 200 000 tyske soldatene som på dette tidspunktet ble forflyttet mot en sikrere frontlinje ved Lyngen i Troms, skulle bruke den brente jords taktikk ved tilbaketrekningen.

Fra og med Berlevåg og vestsiden av Tana skulle alt som kunne være til nytte og holde liv i mennesker brennes, sprenges eller ødelegges på annet vis. Fra denne linjen i nordøst og ned til Lyngen i Nord-Troms skulle befolkningen tvangsevakueres. Førerordren ble avsluttet med påpekningen: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.»

Svart-hvitt foto- Vinterlandskap. Noen få rester etter reisningsverket til et hus og noen gårdsbygninger står igjen.
Ett av de nedbrente gårdsbrukene i Kautokeino, november 1944. Kautokeino var blant de større stedene som ble brent ned. Foto: Ole Friele Backer/Riksarkivet, PA-1209 NTBs krigsarkiv/CC BY-SA

Evakuering i egne båter og tyske lasteskip

Langs kysten kunne mange dra fra hjemstedene med egne båter, og kunne ta med naboer og venner. På slike steder gikk tvangsevakueringen best, fordi været høsten 1944 var usedvanlig godt med lite vind.

For andre som ikke hadde denne muligheten, ble ferden bort fra områdene som skulle brennes verre. De tyske transportene med lasteskipene «Karl Arp» og «Adolf Binder», som gikk ut fra Porsanger i november med til sammen omkring 3 000 tvangsevakuerte, var de verste transportene.

I «Karl Arps» lasterom ble 1900 mennesker stuet sammen med to toaletter på deling. Smittsomme sykdommer spredte seg raskt på begge skipene, og folk døde både underveis og senere etter at skipene hadde nådd Narvik.

I innlandet brukte mange sivile hovedveien vest- og sørover. Denne veien ble også brukt av tyskernes Lapplandsarmé og de stående styrkene, til sammen 250 000 soldater, som førte med seg kolonner av russerfanger.

Både hensynsfulle og brutale tyskere

Det var stor forskjell i hvordan de tyske soldatene gjennomførte ordren fra Hitler. Soldater som hadde vært utstasjonert ved flyplasser og anlegg, og som ikke hadde blitt brutalisert i krigshandlinger, tok så langt de kunne hensyn til de sivile som ble tvangsevakuert ut av områdene. Verre gikk det ut over folk som ble tvunget ut av hjemmene sine av soldater som nå kom tilbake fra frontene. Disse var ofte ruspåvirket og brutale. De kastet ut folk av boligene, tente på husene og drepte husdyrene, ofte på bestialsk vis.

Hjelp fra resten av landet

De tvangsevakuerte fra Finnmark og Nord-Troms ble spredt over store deler av landet, og de fleste møtte stor forståelse og hjelp. Tromsø, Narvik, Mosjøen og Trondheim ble de viktigste mottaks- og gjennomgangsstedene. Folk hjalp til med mat og klær på eget initiativ, eller gjennom Røde Kors eller sanitetsforeninger. Denne store innsatsen sparte mange menneskeliv ved at de tvangsevakuerte fikk legehjelp, husrom og matvarer.

Svart-kvitt-foto. I forgrunnen i fokus ser me ein mann liggande i ei seng med eit kvitt klede på hovudet. I bakgrunnenser me ein sitje på ei seng og ein annanligge.
I Trondheim ble blant annet Byåsen skole brukt som mottak for de evakuerte og også som reservesykehus i 1944–45. Byåsen skole, 1944. Foto: ukjent/Trondheim byarkiv/CC BY-SA

23 000 trosset evakueringsordren og overvintret

Så mange som 23 000 trosset førerordren og lot seg ikke evakuere. De ble igjen og overvintret i de totalt raserte og minelagte områdene. De gjemte seg inne i trange fjorder, i dalene og fjellene og levde i stadig frykt for å bli oppdaget og straffet for ordrenekt. De bygde nye gammer, de bodde i huler og under båter som ble snudd. Mange av dem bodde slik fra oktober 1944 til mai 1945.

Svart-kvitt-foto. To personar, eitt av dei barn, står føre eit byggverk beståande av ein båt som er snudd opp ned og plankar av ulik breidde og lengd. Ein hund står til venstre i biletet.
En sjekte er her blitt til tak i et provisorisk hjem for åtte personer, to kyr og en geit i Gamvik. Denne typen byggverk fantes det flere av og de ble etter hvert dekket til med torv og jord for å holde vind og kulde ute. Foto: Ole Friele Backer/Riksarkivet, PA-1209 NTBs krigsarkiv/CC BY-SA

Hvorfor trosse førerordren?

Det var flere årsaker til at så mange valgte å trosse ordren om evakuering. Én av dem var at innholdet i en radiotale kong Haakon hadde holdt 26. oktober 1944 hadde spredd seg blant mange. I talen varslet kongen om at norske soldater snart ville kjempe sammen med de allierte sovjetrussiske troppene som nå presset tyskerne tilbake. Folk i Finnmark og Nord-Troms oppfattet kongens tale, andre meldinger i Radio London og den hurtige utmarsjen av tyske styrker, som en oppfordring til å trosse førerordren.

Et rykte om at menn som evakuerte ville bli utkommandert til arbeid for tyskerne gjorde også sitt til at mange vegret seg for å følge ordren. Dette førte til at mange menn gjemte seg og bygde gammer som senere ble tilholdssted for hele familien. Folk regnet med at det bare ville ta et par uker før tyske tropper var ute av området, og at de provisoriske tilholdsstedene kun skulle brukes i kort tid.

Norske tropper til Finnmark

Den 11. november ankom norske militære styrker Sør-Varanger for å slutte seg til sovjetarmeen. Dette var en liten tropp på rundt 230 soldater sendt fra Skottland. Like etter tok de første overvintrerne seg fram østover og ble straks vervet som soldater. Både fra Nord-Troms og Vest-Finnmark vervet sivile seg. De tok seg fram i ødelagte og minelagte områder og over store avstander. Noen av dem var veteraner fra kampene i Nord-Norge i 1940. Kvinner vervet seg som lotter.

Omkring årsskiftet 1944–1945 kom i tillegg 1500 norske rikspolitisoldater fra Sverige. Noen ble flysendt til Kirkenes, mens andre tok seg fram over vidda fra Karesuando til Kautokeino. Til sammen hadde det norske forsvaret 3 000 soldater i Finnmark da krigen sluttet. Den norske styrkens framrykking vestover ville ikke vært mulig uten hjelp av overvintrere som hadde gjemt og berget fartøyene sine. Til lands ble folk, forsyninger og utstyr fraktet av sivile med rein eller hester.

Overvintrerne levde i en kampsone

Til tross for hovedordren om tilbaketrekning til Lyngen-linjen, beholdt tyskerne en kampavdeling i Porsanger frem til 25. april 1945. De hadde også utplassert hurtiggående båter som patruljerte fjordene. Da de norske styrkene kom vestover, kom det til kamper mellom norske og tyske styrker fra desember 1944 og fram til mai 1945. I kampene mistet norske soldater livet, og mange overvintrere ble skutt og drept. De siste mistet livet så sent som natten mellom 6. og 7. mai 1945, bare én dag før det ble fred. Dette var de siste kampene som ble utkjempet på norsk jord.

 

En ødelagt landsdel og et hardt prøvet folk

Den tyske tilbaketrekningen i nord påførte befolkningen særdeles store påkjenninger både av materiell og ikke minst emosjonell art. Det er ikke forsket på hvor mange det var som døde som en følge av tvangsevakueringen, overvintringen og krigshandlingene i Finnmark og Nord-Troms den siste krigsvinteren, og vi har dermed ikke eksakte tall. Man kan imidlertid med rimelig sikkerhet regne med at omkring 300 menneskeliv gikk tapt.

Av Arvid Petterson
Publisert 28. okt. 2016 08:00 - Sist endret 24. aug. 2017 13:22