print logo

Likvidasjoner i motstandsarbeidet

Under den tyske okkupasjonen av Norge tok Hjemmefronten livet av personer som arbeidet for den tyske okkupasjonsmakten. Dette skjedde etter ordre fra, eller med godkjenning fra, den norske regjering.

Flere titalls personer som arbeidet for okkupasjonsmakten ble likvidert under andre verdenskrig. Bak stod Hjemmefronten og Utefronten, med Kongen og den norske regjering som selve garantien for legaliteten, bl.a. basert på Stortingets fullmakt gitt på Elverum 10. april 1940.

Fotografi av person, skutt, ligger på bakken, omringet av forbipasserende som står og stirrer
Skutt på åpen gate: Likvidasjon av en angiver på Majorstuen i Oslo. Foto: NTB scanpix

Dokumentering av likvidasjoner

Det første omfattende forskningsarbeidet om likvidasjoner utført av Hjemmefronten (i vid betydning) under den tyske okkupasjonen 1940–45, ble utført på 1990-tallet, da det ble mulig å få tilgang til alle statlige arkiver.

I boka Over grensen? fra 1999 dokumenteres det 82 tilfeller av likvidasjoner: 5 (1942), 12 (1943), 41 (1944) og 24 (1945). I en oppdatert utgave av boka fra 2011 ble det dokumentert at ett av tilfellene i 1942 måtte utgå som rovmord, mens ett tilfelle i 1945, der det var usikkerhet, ble bekreftet og lagt til. Totaltallet blir dermed fortsatt 82. Bekreftelsen kom ved gjennomgang av Jens Chr. Hauges arkiv da Olav Njølstad skrev biografien om Hauge.

Omfang

Tallet 82 har blitt stående som det eneste forskningsbaserte tall på omfanget av likvidasjoner i Norge under okkupasjonen.

Det er grunn til å hevde at tallet er lite, sett i forhold til den grad av mottiltak, inklusive tortur og henrettelser, som den tyske okkupanten satte inn mot den norske frigjøringskampen. Det er også lite i forhold til det antall som under landssvikoppgjøret etter krigen ble dømt for angiveri og spionasje: 4037. Danmark opererer med et tall på likviderte opp mot 400, Frankrike med tusenvis. Ser man på de enorme tall på delvis sammenlignbare fenomen i Øst-Europa, blir norske forhold et særsyn.

Mørketall?

Det ligger i sakens natur at tallet 82 ikke kan være absolutt endelig og udiskutabelt på samme måte som for eksempel en moderne statistikk over drepte i trafikken. Men det er så nær opp til et faktisk riktig tall som det er praktisk mulig å komme.

Påstander opp mot det mangedoble ble fremsatt på 1990-tallet og var noe av årsaken til at et forskningsarbeid var påkrevet. Disse påstandene viste seg å være uten kildegrunnlag og stort sett basert på vandrehistorier i tidligere NS-miljøer.

Fotografi av bil med kulehull i sideruta. Folkemengde bak bilen
Karl Marthinsen var sjef for Statspolitiet og Hirden, og ble i februar 1945 likvidert av hjemmefronten i Blindernveien ved Universitetet i Oslo. 29 personer ble henrettet av okkupasjonsmyndighetene som tilsvar på drapet. Foto: ukjent/Glomdalsmuseet/CC BY-ND-NC

Beslutninger

Beslutningen om å ta i bruk likvidasjon som virkemiddel i kampen mot den tyske okkupasjonen og okkupantens norske medhjelpere, lå på det politiske og militære toppnivå, nemlig hos den norske regjering og forsvarsledelsen i London.

Ansvarlig leder for Milorg/Hjemmestyrkene var Jens Chr. Hauge. Det politiske ansvaret hadde forsvarsminister Oscar Torp og den norske regjering, det militære hadde forsvarssjef general Wilhelm Hansteen, og fra 30. juni 1944, daværende kronprins Olav.

Fotografi av død person i passasjersetet på en bil: Karl Marthinsen
Karl Marthinsen ble likvidert på vei til arbeidet 8. februar 1945. Foto: ukjent/Glomdalsmuseet/CC BY-ND-NC

Begrunnelser

Likvidasjonen må kalles et defensivt forsvarsmiddel mot angiverne, ikke en form for hevn for de motstandsmenn og -kvinner som allerede var blitt arrestert eller til og med var døde som resultat av angiveri.

På det lokale plan oppstod ønsket om å gjøre noe med dette problemet så tidlig som i 1941, og et stykke ut i 1942 støttet den norske forsvarsledelsen i London likvidasjonene. Sentralledelsen i Milorg var lenge tilbakeholden, men også her fant man at dette virkemidlet var et uunngåelig onde dersom organisasjonen skulle kunne forsvare seg mot å bli revet opp igjen og igjen.

Fra 1943 og utover var det ikke lenger noen tvil innenfor den militære ledelsen om bruken av likvidasjon som virkemiddel mot angiverproblemet, etter hvert heller ikke i den sivile ledelsen. I den perioden da de fleste likvidasjonene ble gjennomført, 1944/45, stod Hjemmefronten samlet bak denne motstandsformen.

Av Arnfinn Moland
Publisert 9. apr. 2016 00:05 - Sist endret 9. apr. 2016 00:28