Alginatindustriens fremvekst

Året 1939 ble begynnelsen for et viktig norsk eksportprodukt, alginat. Det hele fikk en trå start, men grunnlegger Haakon Kierulf skulle vise seg å være svært tilpasningsdyktig.

Den norske bedriften Protan fremstilte fortykningsmidlet alginat av tang og tare. Det ble blant annet brukt i syltepulver og trykkpastaer i tekstilindustrien.

I dag er virksomheten overtatt av det amerikanske FMC Biopolymer, som står for verdens største alginatproduksjon i Vormedal utenfor Haugesund og høster tang og tare fra Rogaland til Trøndelag.

En uheldig start

Det startet med noe helt annet. Den tidligere sjøoffiseren Haakon Kierulf grunnla i november 1939 en bedrift som skulle produsere redningsvester i hans hjemby Drammen. Andre verdenskrig hadde brutt ut, og Kierulf hadde god grunn til å tro at det ville bli bruk for redningsvester. Han var en typisk entreprenør med pågangsmot og blikk for nye muligheter.

Kierulf regnet sikkert med at Norge skulle forbli nøytralt under krigen, slik landet hadde vært under første verdenskrig. Men denne gangen ble det annerledes. Etter 9. april 1940 stanset Kierulf produksjonen og sa opp de fleste ansatte da han innså at det var tyskerne som ville få glede av vestene.

Erstatningsvarer

Lateksimpregnering av tekstiler hadde vært utgangspunktet for produksjonen av redningsvester. Det viste seg snart at bedriften kunne produsere mange andre varer som det ble etterspørsel etter, med denne metoden, for eksempel blendingsgardiner og dunlerretserstatninger. De siste ble brukt til sengetøy og erstattet importvarer. Lukten av vulkanisering økte riktignok i takt med sengevarmen, men var ikke noe avgjørende problem.

Oppdragene strømmet på, men så ble det mangel på importproduktet lateks. En ingeniør i bedriften mente at tang- og tareoppløsning som ble kokt ut med vann og soda i store kjeler, kunne brukes til å drøye lateksen. Det ble imidlertid ikke videre vellykket.

Såpe og tannpasta

Det viste seg derimot at oppløsningen av tang og tare, grønt gørr som det ble kalt på folkemunne, kunne brukes til mye annet. Hvis man tilsatte skummiddel, ble det flytende såpe. Og tilsatte man feltspat i tillegg, ble det såkalt sandsåpe, som var velegnet for bilverksteder, men neppe særlig skånsom for huden.

Det ble også gjort et forsøk på å lage tannpasta. Det ble ingen suksess, for det oppsto en gass som etset hull i folien, slik at luft kom til og pastaen størknet. «Javel, her er en ny mulighet, vi tar av tuba og selger det som skolekritt», bemerket Kierulf karakteristisk idet et helt jernbanelass kom i retur fra Bergen.

I 1943 satset Protan stort på produksjon av tannpasta. Men et uheldig valg av forpakning gjorde at pastaen fort størknet og ble sendt i retur fra utsalgsstedene. Foto: Protan AS

Tarefangst og etterretning

Til å begynne med fikk Protan tang og tare fra Drammensfjorden. Der var det imidlertid lite av slikt, og man måtte derfor snart lenger av gårde for å finne mer. Kierulf reiste rundt i kystområdene, men hadde også øye for annet enn havets vekster.

Den tidligere sjøoffiseren var etterretningsmann, og han hadde som oppgave å følge utbyggingen av de tyske forsvarsstillingene i den ytre skjærgården. Våren 1941 anla han den første tarestasjonen ved Fevik like ved et større kystanlegg som tyskerne hadde bygget, og som det var viktig å skaffe informasjon om.

Et produkt for fremtiden

Tang og tare inneholder alginsyre som virker som stivelse. Dersom man greide å utvikle rent alginat innen krigen var slutt, ville det være strålende muligheter i fremtiden, regnet Kierulf med, for få land har så store forekomster av tang og tare som Norge.

Etter en iherdig innsats når det gjaldt utviklingsarbeid, greide faktisk Protan å produsere rent alginat i laboratoriet på slutten av krigen.

Nye bruksområder

Fra 1945 greide Protan også å produsere alginat kommersielt og dessuten i stadig større mengder. Det var heldig at de sterke importrestriksjonene fra krigens tid fortsatte i ca. fem år etter krigen, for det gjorde at Protan fikk tid til å utvikle produktet før utenlandske varer strømmet på.

Det første produktet, som besto av alginat tilsatt sukker og askorbinsyre, var et syltepulver som erstattet importproduktet pektin. Det ble en stor suksess, men det gjaldt å finne nye bruksområder, og da særlig i varer det var interesse for i utlandet, for det var klart at det norske markedet var for lite.

Mange mislykkede forsøk ble gjennomført, men redningen ble en ny type farger for trykking av tekstiler som ble tatt i bruk i 1960-årene. Denne typen farger reagerte kjemisk med de fleste fortykningsmidler som ble tilsatt for å gi trykkpastaen riktig konsistens, men ikke med alginat. Protan ble derfor en stor eksportør til fjerne strøk av verden der tekstilindustrien sto sterkt.

Tang og tare ble etter hvert hentet fra Vestlandet, Trøndelag og Nordland og fraktet til fabrikken i Drammen. Dette ble etter hvert tungvint, og i 1961 startet bedriften produksjon i en tidligere tekstilfabrikk i Vormedal utenfor Haugesund.

En lang vei frem

Protan vokste, men fortjeneste var liten, og bankene var flere ganger nær ved å slå bedriften konkurs. Den greide seg allikevel takket være forskjellige former for offentlig støtte.

Først i 1980-årene begynte Protan å vise stabilt gode resultater. Kierulf fikk ikke oppleve suksessen – han døde i 1956 – men han fikk helt rett i troen på at alginatindustrien kunne bli noe stort i Norge.

Emneord: Økonomi og teknologi Av Finn Erhard Johannessen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 22. jan. 2024 14:50