I juni 1945 vedtok Stortinget med overveldende flertall å opprettholde de provisoriske anordningene om dødsstraff, og tidlig på høsten samme år vedtok det at straffesaker skulle kunne føres for herreds- eller byrett dersom påtalemaktens påstand var fengsel eller tvangsarbeid i mindre enn åtte år.
Disse to sakene, den ene om dødsstraff og den andre om rettergangsordningene, er hver for seg illustrerende for Stortingets videre rolle under rettsoppgjøret.
Dødsstraffen
Stortingets rolle når det gjaldt bruken av dødsstraff, var i første rekke å skape aksept for straffemåten. Dette ble stadig viktigere etter hvert som avstanden til krigsårene ble større og motstanden mot å benytte dødsstraff økte.
Tilhengerne og motstanderne av dødsstraff argumenterte forholdsvis likt for sine respektive standpunkter hele tiden mens rettsoppgjøret pågikk.
For tilhengerne handlet det om at man måtte ta inn over seg den ekstraordinære situasjonen som krigen og okkupasjonen hadde skapt. De hevdet også at når man først hadde begynt å ta i bruk dødsstraff, tilsa prinsippet om likhet for loven at man måtte holde frem.
Motstanderne på sin side argumenterte ut fra etiske grunnprinsipper som tilsa at dødsstraff ikke var et moderne samfunn verdig. Dette synet fikk imidlertid ikke flertall før under behandlingen av en ny beredskapslov i 1950, da de siste dødsdømte for lengst hadde blitt enten henrettet eller benådet og problemstillingen utelukkende var av teoretisk natur.
Rettergangsordningene
Der dødsstraff skapte en debatt hvor deltagerne var enten for eller imot, skapte rettergangsordningene en mer nyansert debatt. I debatten om hvordan rettssakene skulle organiseres og gjennomføres, var det sjelden to klare fronter.
I behandlingen av rettergangslovene oppstod det i stedet en tredeling, basert på rettsfilosofiske skillelinjer om synet på straffens formål.
På de to ytterkantene stod på den ene siden de som argumenterte med behovet for gjengjeldelse, særlig representanter for Norges Kommunistiske Parti (NKP), og på den andre siden de som vektla straffens samfunnsmessige effekt, særlig representanter for Bondepartiet.
Mellom disse to befant det seg et flertall − særlig representanter for Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre − som prøvde å finne en middelvei. Denne tredelingen mellom «de myke», «de harde» og «de moderate» går igjen i hele Stortingets behandling av landssvikoppgjøret.
Straff uten dom
Uenighetene om rettsoppgjørets form ble tydelige i den første saken etter Stortingsvalget høsten 1945: Stortinget skulle behandle et forslag om å la påtalemakten idømme fengselsstraff i opptil ett år ved forelegg.
Målet var en lettere og raskere saksbehandling, til det beste både for de tiltalte og for samfunnet. Nesten halvparten av de 54 000 straffede i rettsoppgjøret ble straffet etter denne ordningen.
Selv om det var adgang til å anke foreleggene inn for domstolene, var det få som benyttet seg av denne muligheten.
En omstridt ordning
I Stortinget stemte Kristelig Folkeparti, Bondepartiet, NKP, Høyre og et mindretall i Venstre mot ordningen med straff uten dom. NKP argumenterte med at den var for mild med de tiltalte, og de borgerlige partiene argumenterte med at den truet de tiltaltes rettssikkerhet.
Loven fikk likevel stor nok oppslutning til å bli vedtatt, med støtte fra Arbeiderpartiet og flertallet av Venstres representanter. De mente at det viktigste var samfunnets behov for å få de mange tusen sakene om små lovovertredelser ut av rettsvesenet.
De samme argumentene finner vi også igjen i behandlingen av landssvikloven våren 1947, som skulle stadfeste det rettslige og politiske grunnlaget for landssvikoppgjøret.
Siden dette var en debatt om grunnlaget for hele oppgjøret, og dermed om det hadde vært berettiget, var det imidlertid en sterkere partidisiplin ved stemmegivningen, og loven ble stort sett vedtatt enstemmig.
Halvtidsloven
I Stortingets siste avgjørende behandling av oppgjøret ser vi derimot tredelingen i debatten langt mer tydelig – om enn nå i langt større grad tvers igjennom partiene.
Våren 1948 foreslo en gruppe på ni stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Bondepartiet og Kristelig Folkeparti at straffedømte som ellers var ustraffet, skulle slippes fri etter å ha sonet halv straff.
Begrunnelsen var at det nå var nødvendig å prøve å få bort noen av de misforholdene som «ymse sider av rettsoppgjøret har ført med seg».
Regjeringen sa nei til å lage en allmenn regel om halv soning, og ville bare la en slik lov gjelde dommer på mellom et halvt år og åtte år. Dommer på under seks måneder skulle omgjøres til betinget straff.
Forslaget ble vedtatt sommeren 1948, med unntak for personer som var dømt for tortur. Dermed fullførte Stortinget debatten om det rettslige oppgjøret mens saker ennå ble behandlet i rettsvesenet.