print logo

SS og Reichskommissariat Norwegen

Takket være etableringen av Reichskommissariat Norwegen under Josef Terboven fikk Heinrich Himmlers SS en meget stor innflytelse på okkupasjonspolitikken i Norge.

Den sterke innflytelsen SS fikk i Norge var i hovedsak et resultat av opprettelsen av en tysk sivilforvaltning i Norge, Reichskommissariat Norwegen, under reichskommissar (på norsk: rikskommissær) Josef Terbovens ledelse.

For å løse sine sikkerhetsmessige oppgaver på en effektiv måte, satte Terboven mye inn på å sikre seg størst mulig eksekutivmakt uavhengig den mektige tyske hæren. Et samarbeid med Heinrich Himmler og SS ble dermed svært viktig.

Svart-kvitt-bilete. Ei gruppe menn i tyske uniformar går opp ei gate. Langs vegkantanen på begge isder står Rikshirden i  akt. Ein mann har armen heva i Hitler-helsing.
Sentrale personer i okkupasjonsstyret i Norge masjerer ut etter statsakt­seremonien i Akershus festning, 1. februar 1942. I første rekke fra venstre: HSSPF Wilhelm Rediess, rikskommisær Josef Terboven og Vidkun Quisling. Rikshirden står i akt langs veien. Foto: ukjent/Riksarkivet, RA/PA-1209/Ue 94

 

Som gjenytelse for å utgjøre Terbovens sikkerhetsapparat, kunne Himmler sette frem omfattende krav, blant annet opprettelsen av en posisjon som politigeneral, Höhere SS- und Polizeiführer (HSSPF), i Norge under hans direkte kontroll og utplassering av sine folk i nøkkelposisjoner innen Reichskommissariat Norwegen.

Gjensidig avhengighet

Dermed ble dette et gjensidig avhengighetsforhold, hvor Terbovens mulighet for maktutøvelse i stor grad hvilte på SS, mens SS legitimerte sitt tunge nærvær i landet gjennom rikskommissær-ordningen.

Den gjensidige bindingen førte ganske snart til konflikter. Disse gjaldt særlig Terbovens bruk av Sipo/SD. For de deler av SS-apparatet som var rettet inn mot å vinne nordmenn for den storgermanske ideologi, skapte Terbovens stadig mer hardhendte politikk store problemer. Selv innenfor SS eksisterte det sterke spenninger mellom de delene av organisasjonen som var rettet inn mot å løse kortsiktige sikkerhetsspørsmål, og de som arbeidet for å realisere de langsiktige, storgermanske visjonene.

Toppunktet for SS’ makt

I 1942 kulminerte SS’ makt i Norge da Himmler sikret seg ansvaret for alt «germansk arbeid». Dermed kunne han drive en politikk som var mer uavhengig av rikskommissær Terboven.

SS’ fremstøt i 1942 hadde som siktemål å bringe de viktigste institusjonene – det vil si den tyske siviladministrasjonen, statsapparatet samt NS’ regjering og partiapparat – under organisasjonens kontroll. For å få dette til ble det etablert en rekke nye institusjoner og tiltak: Germanische Leitstelle, som skulle ta seg av rekrutteringen til Waffen-SS, Germanische Wissenschaftseinsatz, som skulle arbeide for å utbre den storgermanske tanke, Germansk Landtjeneste, som skulle rekruttere norske øst-kolonister, og Germanske SS Norge, som skulle utgjøre stammen i en fremtidig, norsk ordenselite. Fremstøtet hadde sin virkning på Nasjonal Samling, hvor man, under inntrykk av SS’ raskt ekspanderende makt, ga sin tilslutning til den storgermanske ideologi.

Nyere forskning tyder på at SS i denne perioden oppnådde større innflytelse på den tyske okkupasjonspolitikken i Norge enn i noen av de andre «germanske» okkuperte landene. Organisasjonen hadde dessuten betydelig suksess i sine anstrengelser for å etablere og overta norske institusjoner av vital betydning for SS’ arbeid og fremtidsplaner.

Ingen suksess

Paradoksalt nok var den relative suksessen på det politiske og institusjonelle plan ledsaget av en tilsvarende svak evne til å realisere ambisjonene for den norske befolkningen. En overveldende andel nordmenn stilte seg helt avvisende til SS-ideologien, og vervingen til Waffen-SS ga dårligere resultater. Antallet var lavere enn i noe annet land SS drev verving i, bare omkring 5000 meldte seg som frivillige.

Ei rekke med menn står med reisa hand og viser eit V-symbol med fingnane.
SS-rekrutteringen i Norge ble ikke så omfattende som den tysker okkupasjons­makten hadde håpet på, men 5000 meldte seg og avla ed til Adolf Hitler. Her ser vi en edsavleggelsesseremoni for SS i Norge 21. mai 1941. Foto: NTB scanpix

Nederlaget ved Stalingrad i februar 1943 blir ofte betraktet som krigens vendepunkt, men i Norge begynte tilbakeslaget for SS som følge av mer lokale forhold. Organisasjonens maktekspansjon i 1942 utløste en oppdemmet motvilje mot SS innad i Nasjonal Samlings rekker, hvor mange mente at Himmler hadde fått altfor stor innflytelse i landet.

I tillegg førte Terboven utover okkupasjonstiden en stadig mer hardhendt undertrykkelsespolitikk, med støtte fra Hitler, som fryktet en alliert invasjon av landet. Til dette kunne han fritt bruke SS’ sikkerhets- og undertrykkelses­apparat. SS ble av nordmenn flest synonymt med vold og undertrykkelse. Organisasjonens raseideologiske svermeri for Norden og dens fellesgermanske propaganda fremstod som hule fraser.

Av Terje Emberland
Publisert 21. juni 2017 10:00 - Sist endret 21. juni 2017 10:27