Bjerregaards gate

Hvordan var det å drive butikk under okkupasjonen? 

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

 
«Publikum har ikke høve til å velge vareslag, men må ta det som forretningen er tildelt.»

 

I 1940 ble Norge okkupert av Tyskland og samfunnet ble igjen et mangelsamfunn. Et rasjoneringssystem ble innsatt like etter okkupasjonens startskudd. For butikkdriften betydde dette en helt ny hverdag, med nye regler og forutsetninger. 

I Bjerregaards gate i Oslo lå det en rekke butikker under krigen. Fruktforretningen Hardanger var en av disse. Butikken, på bare 35 kvadratmeter, solgte frukt og grønnsaker og ble drevet av Trygve Oma. På 1990-tallet skrev han ned sine memoarer, om hvordan det var å drive en frukt- og grønnsaksbutikk i Oslo i krigsårene. Denne kilden vil vi benytte til å beskrive hvordan rasjoneringsbestemmelsene virket inn på den daglige driften til butikken i Bjerregaards gate.[1] I artikkelen benytter vi også en rekke andre kilder som relevant litteratur, lovbestemmelser og artikler.

Artikkelen skal gjøre et forsøk i å besvare problemstillingen: Hvordan ble butikkdrift i Oslo påvirket av rasjonsbestemmelsene under 2. verdenskrig? Teksten vil undersøke rasjoneringssystemet som var gjeldende under den tyske okkupasjonen, bakgrunnen for dets innføring samt hvordan det fungerte i praksis. Til slutt vil den trekke inn omgåelser og straffebestemmelser som også kan argumenteres å være en konsekvens av rasjoneringsbestemmelsene.

Norge blir et rasjoneringssamfunn

Den 9. April 1940 iverksatte Tyskland et overraskende angrep på Norge. Tyskerne møtte motstand fra nordmennene i to måneder før Norge offisielt kapitulerte. Invasjonen skulle vise seg å by på et stort problem for matsituasjonen i Norge. Før krigen var Norge det landet i Europa som importerte mest varer per innbygger. Når det kom til eksport per innbygger var kun ett land, Sverige, over dem på listen.[2]

Storbritannia hadde vært en svært viktig handelspartner for Norge og dets økonomi, men som følge av krigen og okkupasjonen, måtte Norge se til Tyskland og tysk-okkuperte områder for sin handel. Norge ble med dette integrert i Tysklands krigsøkonomi, noe gjennomsnittsnordmannen fikk kjenne på i form av blant annet rasjonering.

Rasjoneringssystemet i praksis

Et rasjoneringssystem ble utformet av de statlige overhoder allerede i april 1940.[3] Systemet var basert på rasjoneringskort for diverse varer, og dette ble etter hvert normen for å opprettholde en enkel kontroll av innbyggernes konsum. Kortene ble med jevnlige mellomrom tilsendt befolkningen gjennom posten, og var utstyrt med utklippskuponger som ble klippet i butikken når man kjøpte en vare. Gikk man tom for klipp, måtte man vente til nesterasjoneringskort kom i posten. 

Klipp i seg selv var likevel ingen garanti for mat på bordet. Butikkene kunne gå tomme for varer og da måtte man vente på neste varelevering. For varer med kort holdbarhet som melk eller fisk var det en annen ordning. Dette ble regulert gjennom lister kontrollert av butikkene. Salg ble registrert og dermed kunne de ha oversikt slik at kunder ikke fikk mer av en vare enn det de hadde krav.[4]

I takt med krigens utvikling kom det flere lover og forordninger om utgivelser av rasjoneringskort ble gjort.[5] I tillegg tilbestemmelsene om de forskjellige varene ble det også vedtatt en rekke andre lover angående ting som blant annet omgåelse av rasjoneringslover, prissetting og distribusjon fra produsent til butikk.

Rasjoneringsbestemmelsene fikk store konsekvenser for driften av Fruktforretningen Hardanger og butikkens vareutvalg. Allerede ved krigsutbruddet hadde Oma vansker med å få tak i nok varer. Det skulle være interne avtaler med dyrkere fra blant annet Hardanger som reddet vareutvalget hans. Ellers kunne han kjøpe inn varer fra produsentene på Grønlands Torg, men her kunne det være vanskelig på grunn av stor pågang.

Med rasjoneringsbestemmelsene for frukt og grønnsaker fra 1942, ble driften videre komplisert. De nye rasjoneringsbestemmelsene medførte at innkjøp ikke lenger kunne foretas direkte fra produsent, men måtte skje via grossist og kvantumet var avhengig av hvor sort kundegrunnlaget i butikken var. Det ble kun lov å selge frukt og grønnsaker til faste kunder, og disse måtte være registrert i butikken som faste kunder noe som medførte mer oppfølging og administrasjon i butikkdriften.

Rasjoneringen av frukt og grønnsaker foregikk i såkalte omganger. Et eksempel på rasjonering fra myndighetene ble kunngjort i Aftenposten i februar 1945 som lød:

«D.d. påbegynnes en utdeling av saltede snittebønner, brekkbønner, aspargesbønner, sukkererter og syltede rødbeter. Salget foretas mot klipp av G 42 på grønnsakkortet med 500 gr. pr. husstandsmedlem. Publikum har ikke høve til å velge vareslag, men må ta det som forretningen er tildelt.»[6]

Butikken i Bjerregaards gate hadde 1200 kilo av disse varene på lager, som skulle fordeles på inntil 2400 kunder. Det var ikke så mye kundene i butikken fikk per utdeling under rasjoneringsbestemmelsene. En ukes rasjon av frukt og grønt som er eksemplifisert i Omas memoar var: 250 gram gulrøtter,1 kilo kål, 3 kilo poteter, 500 gram rødbeter, 250 gram rabarbra, 250 gram løk, 500 gram frukt, 500 gram spisskål og 250 gram tomater.[7]

Prisen på varene var lav gitt de gjeldende maksprisene som var innført. Prisregulering i kombinasjon med rasjoneringsbestemmelser bidro sterkt til å svekke butikkdriften økonomisk. Videre førte de nye forordningene til varemangel som påvirket befolkningens kosthold og dannet grunnlaget for fremveksten av svartehandel og omgåelse avrasjoneringsbestemmelsene. 

Svartehandel og kriminalitet

I løpet av krigsårene kom det nye bestemmelser om prisreguleringer og rasjoneringsbestemmelser. Konsekvensene av de strenge pris- og rasjoneringsbestemmelsene hadde store begrensninger på forbruket og dagliglivet.[8] Svartehandel ble derfor for noen en måte å skaffe seg varer og tjenester som var vanskelig å få tak i på lovlig vis.

Dette var en type kriminalitet som oppsto i lys av nye krigsspesifikke lover. Først og fremst var det varemangelen på det legale markedet som var grunnforutsetningen for svarthandelen.[9] Videre var det etterspørselen som var avhengig av aktørsentrerte og samfunnsstrukturelle forhold. Det kunne blitt risikert straff hvis det var brudd på prisbestemmelsene i salg av varer, og utført arbeid eller annen tjenesteyting til høyere pris enn det som var fastsatt av Prisdirektoratet. Alt var straffbart så lenge salget var utenfor rasjoneringssystemet, som automatisk også var utenfor myndighetens kontroll, som oftest vil det innebære at det ikke ble klippet rasjoneringsmerker ved salget. 

Den nye kulturen for svartehandel og kriminalitet påvirket også Fruktforretningen Hardanger. Det var stadig kontroll i butikken for overholdelse av rasjonerings- og prisbestemmelsene. En gang var det kontroll av mottatte rasjoneringsmerker, hvor det ble fastslått for få rasjoneringsmerker i forhold til salget, noe som medførte bot.

Priskontroll var det også ofte i butikken og vanligvis gikk det bra. En gang gikk det imidlertid galt og ny bot ble ilagt. Det var bestemt at prisen på saft skulle settes ned. Prisen på alle flaskene som var i hyllene i butikken ble satt ned. Da priskontrollen kom, fant de noen flasker med gammel pris. En kartong med saft hadde blitt brakt opp fra kjelleren av en i betjeningen som hadde glemt å sette på den nye prisen.[10]

På grunn av varemangelen etter krigsutbruddet kom bytte- og svartehandelen eller «salg under disken» som svartehandelen ble kalt, raskt i gang. Som kjøpmann i matvarebransjen hadde Oma mange fordeler med tilgang på matvarer som var etterspurt. Han nevner flere hendelser som skjedde hvor han gjennomførte slike handler. Et eksempel blir tatt opp i sammenheng med rasjoneringsmerker, som var en ettertraktet salgsvare. En gang fikk han et tobakkskort for mye på rasjoneringskontoret, dette benyttet han til byttehandel.[11] En annen gang kom en kontakt ved Gran på Hadeland innom butikken og spurte om han var interessert i å kjøpe ¼ hest. Kort tid etter kom han med kjøttet kamuflert i potetsekker og det ble bragt ned i kjelleren.[12]

Konklusjon

Gjennom å undersøke driften av Fruktforretningen Hardanger i Bjerregaardsgate 41, har artikkelen gitt et innblikk i hvordan butikkdrift i Oslo ble påvirket av rasjonsbestemmelsene under 2. verdenskrig. Rasjonsbestemmelsene påvirket flere aspekter ved butikkdriften. Først og fremst ble innkjøp og salg av varer betraktelig vanskeligere. Videre pregetbestemmelsene økonomien i butikken. Bestemmelser slik som fastkundeprinsippet gjorde at butikkansatte måtte være nøye med å registrere både kunder og salg, noe som igjen påvirket administrasjonen av butikken. 

Sammen med rasjonsbestemmelsene førte lav import av varer til en mager livsstil for mange og varemangel for butikkene. Nordmenn tok dermed i bruk illegale metoder for å skaffe seg varer og tjenester. Svartehandel ble utbredt og påvirket også butikkdrift. Butikker slik som Fruktforretningen Hardanger kunne unngå myndighetenes restriksjoner gjennom såkalt «salg under disken». Rasjonsbestemmelsene under 2. verdenskrig påvirket alle aspekter ved butikkdrift, men tross den vanskelige tiden ble Fruktforretningen Hardanger stående helt frem til 1971.

 

[1] Oma, 2006. Memoarene er ikke en offentlig tilgjengelig kilde, kun deler av den er publisert ved denne linken: http://ttt.skoletjenesten.no/80-ar-siden-far-begynte-butikk-i-bjerregaards-gate/.

[2] Hjeltnes, «Experiences, Cases and Innovation in Rural and Urban Regions in Occupied Norway», 62

[3] Hjeltnes, Hverdagsliv i krig: Norge 1940-45 bind 5 i Norge i krig, (Red.) Magne Skodvin. Oslo: Aschehoug & Co., 1986, s. 100

[4] Ibid.

[5] Lov 27.11.1942 nr. 755 om tildeling av arbeidskort og rasjoneringskort gjennom bedrifter https://media.digitalarkivet.no/view/39766/538

[6] Oma 2006, s. 12

[7] Ibid.

[8] Midtlien, Svartehandleren, s. 25

[9] Ibid., s. 26

[10] Oma, 2006, s. 13

[11] Ibid.

[12] Ibid., s. 15

Av Dag Lars Erichsrud, Sumeyye Karakoc, Oda Christien Rødfoss, Andreas Magnus Sikkerbøl, Sofie Mina Stålesen
Publisert 19. mars 2021 10:06 - Sist endret 19. mars 2021 10:06