Runene: det første skriftspråket
Runene er de eldste skrifttegnene vi kjenner fra Skandinavia. De ble laget for å skjæres i tre, men er bevart på stein, bein og metall. Runer kunne fremme magiske besvergelser og skape evige minnesmerker over døde «brødtryggere».
Romerne hadde et godt etablert skriftspråk. De latinske bokstavene var utviklet fra det greske alfabetet. Skrift ble blant annet brukt til politisk korrespondanse, kjærlighetsbrev, historiefortelling og graffiti.
Inspirert av de romerske skrifttegnene skapte germanerne sitt eget skriftspråk – runene. De eldste runeinnskriftene er funnet i Skandinavia og er fra omkring 200 e.Kr.
Det første alfabetet
Det første runealfabetet var sannsynligvis særnordisk, og tegnene var tilpasset urnordiske språklyder. Det kan ha blitt utvikla av én person med god kjennskap til klassiske alfabeter, men spredte seg raskt til ulike deler av Skandinavia. Først noe senere ble runealfabetet tatt i bruk i et større germansk område.
Antakelig var kunnskapen forbeholdt et øvre samfunnssjikt og ble overført gjennom etablerte allianse- og kontaktnett.
Futhark
Den eldste runerekka hadde 24 tegn og kalles FuÞark etter de første seks symbolene. Senere ble runealfabetet forkorta til bare 16 tegn.
Runene bestod av loddrette og skrå streker, men aldri vannrette eller runde linjer slik det latinske alfabetet hadde. Sannsynligvis ble tegnene opprinnelig utvikla for å kunne skjæres i tre. Vannrette linjer synes gjerne dårlig i treverk på grunn av årringstrukturene, og krumme linjer er vanskelige å skjære.
Likevel opptrer de fleste bevarte runeinnskrifter på stein, høyst sannsynlig fordi gjenstander av tre i liten grad er blitt bevart.
Runer på gjenstander
I yngre romertid (200-400 e.Kr.) skrev man runer på våpen, kammer og smykker. Særlig i Danmark finnes en lang rekke gjenstander med runeinnskrifter fra denne perioden.
På en spydspiss fra Stabu på Toten i Oppland datert til begynnelsen av 200-tallet e.Kr., var det risset inn runer som formet ordet «raunijaR». Dette kan være et mannsnavn. Kanskje var det navnet på spydets eier, men det kan like gjerne ha vært spydet som bar navn.
Ved Fløksand i Meland i Hordaland ble en beinkniv lagt sammen med den døde på likbålet på 300-tallet e.Kr. På kniven står det sirlig innrisset «lina laukaR». Særlig «laukaR» er funnet på flere andre innskrifter, blant annet på gullbrakteater.
Ordene betyr sannsynligvis lin og løk, og kan ha vært ment som en magisk formular for å fremme fruktbarhet, helse og styrke.
Runesteiner
Runesteiner forbindes gjerne med vikingtid, men flere runesteiner er fra romertid. En av de eldste er Tunesteinen som antakelig ble reist på 300-tallet e.Kr. Steinen har den lengste innskriften vi kjenner i urnordisk og sto sannsynligvis opprinnelig på toppen av en gravhaug.
Ifølge teksten som står langs to sider av steinen, ble den reist av en person ved navn «Vi» til minne om Vodurid som var «herre over brødet», eller «brødtrygger». Hans tre døtre sørget for gravølet.
Tunesteinens innskripsjon er også det tidligste vitnesbyrdet vi har om et arveoppgjør i germanske områder. De tre døtrene var hans fremste og kjærligste arvinger, men han som reiste steinen, Vi, hadde også en viktig rolle i oppgjøret. Kanskje var han Vodurids sønnesønn?
Det er funnet flere steiner med runeinnskrifter på graver fra romertid. Einangsteinen fra Valdres og Årstadsteinen fra Sokndal i Rogaland er mulige eksempler. Også Rosselandsteinen fra Kvam i Hardanger kan opprinnelig ha stått i en grav.
Magiske ord og ølruner
Ordet «runa» kan bety hemmelig viten. Både runetegnene i seg selv og de få som behersket skrivekunsten, kan ha vært omgitt av mystikk. Trolig ble runene ansett som magiske tegn og særlig brukt i forbindelse med religiøse ritualer, eller som besvergelser.
Mange av innskripsjonene består bare av ett enkelt ord. Det som forekommer oftest er ordet «Alu». Det er mulig at det rett og slett betyr øl, og at meningen bak spiller på den rollen øl hadde i ulike ritualer, som gravølet omtalt på Tunesteinen.