Er samene det opprinnelige folket i Norge, eller har de innvandret fra øst? Eller er det slik at det utviklet seg en samisk identitet i de skandinaviske landområdene i løpet av det første årtusen før Kristus?
Forskerne er ganske enige om at det er det siste som er tilfellet for det nordnorske materialet, mens når det gjelder den sørsamiske forhistorien, pågår det fortsatt en debatt om hvorvidt sørsamene er innvandrere i sine områder eller ikke.
Forskersyn i endring
På 1800-tallet var det vanlig å tenke på samene som landets opprinnelige befolkning. Samtidig ble samene oppfattet som et laverestående folkeslag, som ikke hadde utviklet seg like mye som resten av den skandinaviske befolkningen. Boplasser med steinredskaper ble tolket som rester etter denne opprinnelige, samiske befolkningen.
På slutten av 1800-tallet endret synet på samene seg. Både forskere og andre antok da at samene var forholdsvis sene innvandrere fra øst. Det var bred enighet om at samene ikke hadde vært i Skandinavia i steinalderen og delvis utover i jernalderen, og samisk kultur var derfor ikke interessant for norsk forhistorie og arkeologi.
Fra 1980-tallet og frem til i dag har derimot mange forskere, og ikke minst samene selv, vært opptatt av å skrive historie der samene er en integrert del av den skandinaviske fortiden. Fortellingen av sørsamisk historie er imidlertid fortsatt i stor grad preget av en sterk oppfatning om samene som innvandrere til de sørsamiske områdene i Trøndelag og Hedmark.
Innvandringshypotesen til Yngvar Nielsen
På slutten av 1800-tallet utredet etnograf og historiker Yngvar Nielsen sørsamenes bosetninger, på oppdrag fra den norske stat. Han fant ingen informasjon om verken samiske stedsnavn, samiske graver eller andre levninger i de sørsamiske områdene. Derfor kom han frem til at samene begynte å flytte sørover først på 1600–1700-tallet.
Nielsen har i ettertid blitt sterkt kritisert for å ha hatt et forutinntatt syn på situasjonen og for at han ikke klarte å få tillitt hos samene, og dermed ikke klarte å få opplysninger fra den samiske lokalbefolkningen.
Skriftlige kilder
Historikere forteller historie ut fra ulike typer skriftlige kilder. Det kan dreie seg om brev, lovverk, kirkebøker, folketellinger og andre skrevne dokumenter. Siden det ikke står oppført noen samiske enkeltpersoner eller -familier i slike skriftlige kilder i Sør-Trøndelag før rundt 1500‒1600-tallet, har mange gått ut ifra at Nielsens hypotese om sen innvandring av samer sørover var riktig.
Det finnes imidlertid skriftlige kilder fra 1100–1200-tallet som omtaler samer i Sør-Norge, men da som folkegruppe. Noen av kildene, for eksempel sagaene, kan være vanskelige å sammenligne med de faktiske forhold. Mange forskere er derfor uenige om hvor bokstavelig vi kan lese dem. De middelalderske lovtekstene gir derimot mer pålitelige opplysninger, blant annet om at det på Østlandet ikke var lov til å tro på samer og oppsøke dem for å bli spådd.
Hustufter
Flere arkeologer har ment at det også finnes fysiske levninger fra tiden før de skriftlige kildene som kan sannsynliggjøre at det levde samer i Sør-Norge før reformasjonen i 1536/37.
Slike spor er for eksempel boplasser som skiller seg fra de vanlige typene boplasser i Sør-Norge. De tradisjonelle, samiske boligene vi kjenner til, var alltid runde, og de var bygget av enten torv eller en teltduk av skinn og/eller vevde stoffer. Som arkeologiske kulturminner synes slike boplasser som svake, sirkulære voller på bakken, ofte med et steinsatt, rektangulært ildsted i midten. Ofte ligger tufter og ildsteder på rekke etter hverandre.
I Nord-Norge finnes det tufter med denne utformingen fra helt tilbake til Kristi fødsel. I Sør-Norge, nærmere bestemt ved Aursjøen i Lesja kommune, er det blant annet funnet en boplass datert til vikingtid med fire rektangulære ildsteder. Denne plassen tolkes som en samisk boplass.
Andre arkeologiske funn
Andre arkeologiske funn som blir tolket som samiske, er graver i fjell- og skogområder, ski, smykker og pilspisser som er vanlige i samisk kontekst. De såkalte fangstmarksgravene har dateringer helt tilbake til førromersk jernalder, men i hvilken grad det er mulig å tilskrive alle gravene samisk identitet, er omdiskutert.
I tillegg finnes det et svært spesielt funn fra Rendalen i Hedmark: en såkalt runebommehammer, eller vietjere på sørsamisk, som var den samiske sjamanens redskap for å slå på trommen og komme i transe.
Språk og stedsnavn
I tillegg til skriftlige kilder og arkeologisk materiale finnes det også noen språklige kilder til sørsamisk forhistorie. Stedsnavn på Finn- vitner ofte om steder som er oppkalt etter folkenavnet Finn, som var middelalderens betegnelse på samene.
Språkforskere mener også at det sørsamiske språket kan spores tilbake til senest vikingtiden. Derfor må det fra den tiden også ha eksistert en egen sørsamisk identitet og et eget sørsamisk fellesskap.
Rett til en forhistorie
Hvem som skal få fortelle historier og eie en forhistorie, er i stor grad en politisk kamp. Samisk forhistorie er derfor et omstridt felt.
Mange er i dag enige om at samisk identitet og kultur i Skandinavia har endret og utviklet seg over svært lang tid, i tett dialog med germansk/norrøn identitet og kultur. De sørsamiske områdene ligger i ytterkanten av de samiske kjerneområdene, og deres forhistorie har også fått en marginal plass i forskningen. Hvordan sørsamisk forhistorie blir fortalt, vil nok derfor endre seg mye i årene som kommer.