Trygve Lie var FNs første generalsekretær, fra 1946 til 1952. En av de første problemstillinger Lie jobbet med var hva som skulle skje med de europeiske jødene etter andre verdenskrig og styret av britenes mandatområde i Palestina.
I kildene under kan du lese et utvalg brev, taler og notater fra FN-arkivet i perioden Trygve Lie var generalsekretær.
Kildeutdragene er noen ganger oversatt og forkortet av redaksjonen i Norgeshistorie. Kildene i FN-arkivet er digitalisert av Arkivverket og ligger tilgjengelig på digitalarkivet.no.
Kilden
| Tittel: | Generalsekretærens papirer |
|---|---|
| Datering: | 1947-1948 |
| Opphav: | div., se hver dokument |
| Hentet fra: | RA/PA-1407: Lie, Trygve D: Korrespondanse / Generalsekretærens arkiv |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
Brev fra medlem av Palestinakomiteens underkomité
Personlig brev fra Søren Sommerfelt, 18. august 1947, Geneve
(Søren Sommerfelt har nettopp returnert fra en reise gjennom Tyskland og Østerrike som medlem av Palestinakomiteens underkomite, som besøkte jødiske flyktningleirer i disse landene) [Søren Sommerfelt var norsk diplomat og Trygve Lies tidligere sekretær.]
Følelsene og utsynet til de jødiske flyktningene har gjennomgått en merkbar endring siden i fjor. Sionistene ser ut til å ha situasjonen fullstendig i sin hånd. Hver leir har sin egen komité for internt styre, matutdeling, trening og utdanning og så videre. Alt er konsentrert om ett fremtidig mål: et liv i Palestina.
Propagandaen er åpen, tydelig og det gjøres ingen forsøk på å skjule den. Lederne i de tre leirene som underkomiteen besøkte i den amerikanske sonen i Tyskland vedgikk at folk daglig forlot leirene i forsøk på å nå Palestina ulovlig. I en leir var 450 og i en annen 150 av de tidligere migrantene om bord på det berømte skipet "Exodus".
Det er heller ingen tvil om at de amerikanske okkupasjonsmyndighetene har full kjennskap til trafikken ut av sonen. Jeg snakket selv med en amerikansk løytnant som fortalte at han vinket farvel til hvert eneste tog av flyktninger som reiste (de reiser med tog til Strasbourg, hvor de så bytter til et fransk tog).
De jødiske fordrevne personene i disse leirene er for det mest unge og sterke, ofte de eneste overlevende i sin familie, godt kjent med og erfarne i undergrunnsarbeid, og alle fanatiske i sin besluttsomhet om å begynne et nytt liv i Palestina. De fleste (75-80 prosent) vil ikke engang vurdere å reise til andre land, angivelig i frykt for fremtidig jødeforfølgelse. USA er intet unntak i denne sammenheng.
Det siste kan kanskje spores til en økende antisemittisme blant amerikanske soldater (motivert i stor grad og sannsynligvis av intim omgang med Fräuleins [unge, tyske kvinner]), samt i gjentatte utskeielser fra disse soldatenes side, rettet mot de jødiske fordrevne.
De var på sin side ikke skremt av utsiktene til fremtidige relasjoner med araberne. Denne saken ville løse seg så snart deres erkefiende, engelskmennene, var ute av landet.
I Wien fant vi imidlertid en annen gruppe av jødiske flyktninger, mer som de polske jødene vi møtte i Berlin i fjor. Omtrent 10 000 rumenske jøder hadde kommet dit i løpet av de siste seks ukene og fortsetter å komme i en størrelse på 250 om dagen, utvilsomt på grunn av antisemittisme i Romania. De levde under forferdelige forhold på et tidligere sykehus i Wien og var utslitte, sultne og redde. De kan ikke bevege seg lenger mot vest, da russerne har nektet dem passasje gjennom deres sone (de tillater dem å gå inn i byen, men ikke gå ut igjen). Forholdene ble verre og verre ettersom de militære myndighetene i byen ikke lenger hadde rett til rekvisisjon til formål som dette. Faren for alvorlige epidemier er stor.
Oppgaven med å ta vare på dem er i hendene på frivillige organisasjoner. (IRO [International Refugee Organization] har ingen midler til å håndtere en situasjon som denne).
Skulle russerne tillate dem å dra videre, noe mye tyder på at de vil gjøre, har de ikke noe sted å reise da amerikanske myndigheter stenger leirene i sin sone for nye innreisende 21. april. (Britene stengte sine så tidlig som i fjor.)
Jeg er overbevist om at komiteen fant denne turen vel verdt innsatsen. Administrativt sett gikk den etter planen. Jeg tror at de nå har blitt klar over det faktum at det er ganske umulig å behandle eller se Palestina-problemet uten å ta hensyn til massene av hjemløse jøder i Europa, som det i dag er omtrent 150 000 av i Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia, og som alle ønsker å reise til Palestina, selv om det skal koste dem livet. Hvorvidt dette er motivert av propaganda eller ikke, har lite med saken å gjøre.
Brev fra norsk jødisk kvinne bosatt i Palestina
Oslo, den 5. aug.1947.
Herr Generalsektretær Trygve Lie,
Oslo.
Tillat mig som norsk jødinne, i 14 år fast bosatt i Palestina, å komme med et forslag for en rettferdig løsning av Palestinaproblemet, nu når det skal op til behandling for F.N. De som nordmann har sikkert forståelse av at et folk kjemper for sin frihet og selvstendighet, og som Generalsekretær for F.N også interesse av at dette spørsmål løses på en fredelig og diplomatisk måte.
En rettferdig løsning av Palestinaproblemet, slik som situasjonen ligger an idag, vilde være følgende:
Oprettelsen av et fritt, selvstendig satssamfund for det jødiske folk i deres jødiske soner, med full selvbestemmelsesrett i indre anliggender.
Arabisk selvstyre i arabiske soner.
Ophevelse av mandatet. England beholder nødvendige strategiske punkter.
Det ubebodde land stilles til disposisjon for kolonisatorisk bebyggelse.
For de første 10 år underlegges alle stridsspørsmål mellem statssamfundene F.N eller underorganisasjon.
6. millioner jøder ble myrdet i Europa. Jeg tror på at det må finnes en rettferdig løsning for resten av det folk, som i fordums tid skapte tanken om en retferdig verdensordning og om en enhet av nasjonene, ideer som en forutsetning for en varig fred.
Ærbødigst
Hildur Hasani
Åpningen av det første møtet i FNs Palestina-kommisjon
Forsiktig: Forhåndsutgivelse
Skal ikke brukes av presse eller radio før levering
Pressemelding PAL/100 8. januar 1948
ÅPNINGERKLÆRING FRA GENERALSEKRETÆREN PÅ DET FØRSTE MØTE I FNs PALESTINA-KOMMISSJON
9. januar 1948 kl. 11.00
Det økonomiske og sosiale rådets kammer
Jeg erklærer nå det første møtet i FNs Palestinakommisjon for åpnet.
Mine herrer, utmerkede representanter i FNs Palestinakommisjon:
Det er med stor glede og tilfredshet jeg ønsker dere velkommen når dere samles her for å påta dere den enorme oppgaven som hviler på dere i kraft av resolusjonen fra Generalforsamlingen om det palestinske spørsmålet. Jeg tror det er nødvendig for meg å dvele ved hvor stort ansvaret som er blitt gitt dere er. Den vidtrekkende betydningen av arbeidet dere går i gang med for verdens fred og sikkerhet og for FN, er så åpenbar at den ikke krever noen utdypning.
Dere er samlet her for å finne effektive og praktiske metoder og midler for å implementere en viktig bestlutning fra FNs generalforsamling. Beslutningen ble gjort med mer enn det nødvendige to-tredjedels flertallet i medlemsforsamlingen. Avgjørelsen fikk dessuten støtte fra flertallet av de fem stormaktene, inkludert USA og Sovjetunionen.
Deres mandat er derfor klart og tydelig. Dere skal iverksette alle nødvendige tiltak som fører til opprettelsen i Palestina, senest 1. oktober 1948, av en uavhengig arabisk stat og en uavhengig jødisk stat.
Resolusjonen fra Generalforsamlingen som dere handler under lover dere FNs fulle myndighet til å ivareta deres ansvar. Dere kan være trygge på at i tilfelle det skulle vise seg nødvendig, vil Sikkerhetsrådet påta seg sitt fulle ansvar i gjennomføringen av forsamlingens resolusjon. Dere har rett til å anta, som jeg antar, at i en slik situasjon vil Sikkerhetsrådet ikke unnlate å utøve, til det fulle og uten unntak, enhver nødvendig makt som er betrodd det av charteret for å hjelpe dere med å utføre oppdraget deres.
Jeg er klar over den uheldige og beklagelige hendelsen som har skjedd i Palestina nylig. Jeg er også klar over det faktum at lidelser av denne typen har vært tilbakevendende i Palestina i noen år nå. Dette er også hovedårsaken til at FN ble overlatt problemet.
I denne forbindelse ønsker jeg spesielt å gjøre dere oppmerksom på at resolusjonen fra Generalforsamlingen appellerte "til alle regjeringer og til alle folk om å avstå fra å gjøre noe som kan hemme eller forsinke gjennomføringen av disse anbefalingene" angående Palestina. Jeg stoler på, som jeg vet at dere stoler på, at denne appellen, som representerer viljen til det store flertallet av medlemmene av FN, vil gå upåaktet hen.
Blant mengden av vanskelige oppgaver dere møter vil være følgende:
Etablere grensene til de arabiske og jødiske statene og byen Jerusalem i samsvar med de generelle linjene i forsamlingens anbefalinger om deling.
En gradvis overtakelse av ansvaret for å styre Palestina når mandatmyndighetene forlater landet, i påvente av etableringen av de uavhengige statene.
Etablere provisoriske regjeringsråd i de arabiske og jødiske statene og styre deres aktiviteter i overgangsperioden.
Godkjenne valgforskrifter som regulerer demokratiske valg til konstituerende forsamlinger i hver stat, og utnevnelsen av den forberedende økonomiske kommisjonen som skal bane vei for en økonomiske union og et felles økonomisk styre, forutsatt i resolusjonen.
Oppgaven deres krever fintfølende forhandlinger, besluttsomhet, ufeilbarlig mot og upåklagelig objektivitet.
Jeg kan forsikre dere om at jeg har anstrengt meg for å sikre at et erfarent og grundig kompetent sekretariatspersonell skal være tilgjengelig for dere. Dette personalet står helt til deres disposisjon, og dere kan stole på det for den hjelpen dere måtte trenge.
Jeg er klar over situasjonen. Dere har en vanskelig vei foran dere. Jeg er imidlertid sikker på deres evner til å overvinne alle hindringer. Av hensyn til fred, sikkerhet og FN ønsker jeg dere suksess. Jeg lover dere alle ressurser jeg har til dette formål.
Brev fra Chaim Weizmann
27. september 1948
Generalsekretæren,
De Forente nasjoner,
Palais de Chaillot,
PARIS.
Kjære herr Lie,
Jeg har blitt dypt berørt av rapportene jeg har mottatt fra Mr. Eban om din usvikelige og standhaftige støtte til vår uavhengighet innenfor grensene og privilegiene til ditt embete. Jeg vil gjerne at du skal vite hvor dypt jeg personlig setter pris på denne holdningen. Hvis, som vi tror, at saken om jødisk uavhengighet er rettferdig, blir den ikke urettferdig gjennom handlingene til en uansvarlig gruppe. Helt siden vi begynte vårt arbeid for den jødiske staten, har vi vært bevisst oppmuntringen fra alle ekte liberale og progressive ledere med internasjonal tankegang. Det er en kilde til glede å vite at denne tradisjonen opprettholdes – mer enn opprettholdes – gjennom deg.
Med varme personlige hilsener,
jeg er
ydmykt din
Chaim Weizmann
Brev fra Trygve Lie til W.H.Stoneman
Lake Success, 22.juni 1948
Konfidensielt.
Herr W.H.Stoneman,
Hotel des Roses,
Rhodos.
Kjære Bill,
Mange takk for brevet som jeg fikk av Mills da han kom tilbake fra Midt-Østen. Jeg har likeledes mottatt ditt telegram av 18. og Bunche’s telegram av 19.ds., samt Grev Bernadotte’s telegram av sistnevnte dato. Jeg gaar ut fra at dere har faat den fulle tekst av mitt telegram av 21.ds.,m som jeg her gjerne vil tilføye noen tanker.
Personlig har jeg god lyst til å reise til Rhodos. Jeg er selvsagt meget opptatt av de spørsmål som Greven hittil har behandlet saa fremragende. Og jeg kan være reiseklar paa 24 timers varsel. Mitt telegram av 21.ds. er saaledes ikke noen helt definitiv avgjørelse.
Etter aa ha tenkt over hele situasjonen i sammenheng, kom jeg imidlertid til det resultat at et besøk av meg naa paa mange maater kunne forstyrre tingene for Grev Bernadotte, og det vil jeg fremfor alt unngaa. Du vet bedre enn andre at min innflytelse i denne saken bare gaar en vei. For meg har Generalforsamlingens beslutning av november forrige aar vært en lov. Jeg har satt alt inn paa aa hjelpe Palestina-kommisjonen og har gitt den de beste Sekretariat-medlemmene jeg hadde. Jeg forsøkte ogsaa baade i min tale ved aapningen av Palestina-kommisjonens første møte og senere ved pressekonferansen aa etablere størst mulig autoritet bak det arbeid som Palestina-kommisjonen av Generalforsamlingen var paalagt aa utføre. Hverken trusler eller lovprisninger fikk meg til aa fravike det som jeg mente var de Forente Nasjoners beslutning. Herved kom jeg i et visst motsetningsforhold til araberne, som nektet aa bøye seg for den fattede beslutning. Paa den annen side har jeg nok innflytelse – hos sionistene – , men saavidt jeg forstaar, er det ikke jødene som skaper problemene i dag, men araberne. Jeg er derfor redd for at en reise til Rhodos paa dette tidspunkt av arberne og kanskje ogsaa av Storbritannia ville bli utlagt som om jeg var redd for at Greven skulle gaa for langt i sine forslag til en endelig ordning av Palestina-konflikten. Bare mistanken om at min reise ville kunne oppfattes paa den maaten, mener jeg er grunn nok til at jeg ikke bør komme til Rhodos før det er helt uomgjengelig nødvendig.
Jeg har hele tiden støttet opp om Grev Bernadotte’s arbeid. Jeg har aapent forsvart alle hans avgjørelser og forslag og har sagt det paa den maaten at hvis jeg hadde vært i Grevens sted, saa ville jeg ha gjort nøyaktig det samme. Saavidt jeg forstaar situasjonen, er det en kjensgjerning at han har en sterk posisjon i Sikkerhetsraadet nettopp fordi han har handlet som han har gjort, rettferdig og uavhengig av alle. Hvis Bernadotte skulle være av den oppfatning at det ikke er store chanser til aa faa vedtatt noe forslag under forhandlingene der ute, ville jeg betenke meg flere ganger før jeg fremsatte selv noen antydning til forslag. Jeg er fremfor alt enig i at han maa gjøre alt hva han kan for aa faa vaapenstillstandsperioden forlenget. Aa vinne tid er en avgjørende faktor for aa oppnaa en endelig fredelig løsning av Palestina-problemene. Jeg har derfor tenkt meg muligheten av at Grev Bernadotte, hvis han skulle anse dette for klokt, kunne komme til Lake Success for aa avlegge muntlig rapport til Sikkerhetsraadet og dernest for aa konsultere de forskjellige delegasjoner. En reise hit kan muligens ogsaa av Greven brukes som offisiell grunn for aa faa vaapenstillstandsperioden forlenget. Det kan f.eks. med full rett anføres at han maa kosunsultere Sikkerhetsraadet naar standpunktene viser seg aa staa steilt imot hinannen og at partene derfor maa gi ham den nødvendige tid til en slik konsultasjon. Dette til Grevens overveielse.
Slik som forholdene ligger an i Palestina og Midt-Østen anser jeg det som absolutt nødvendig at Storbritannia fortsatt maa bli gjenstand for alt det press som kreves for aa faa den britiske regjering til aa medvirke positivt til en minnelig ordning. Det er Storbritannia – og nesten Storbritannia alene – som kan øve den avgjørende innflytelse i Palestina-saken. Et moralsk pres på Storbritannia kan best øves her fra Lake Success ved den nødvendige intime kontakt med den herværende amerikanske delegasjon og derigjennom med State Department, foruten i selve Sikkerhetsraadet. Grev Bernadotte har i en sak som denne alle kort paa haanden vis-a-vis Sikkerhetsraadet og ogsaa overfor Storbritannia og U.S.A.
Som du allerede vet fra vaare mange samtaler, er jeg meget opptatt av en eventuell opprettelse av en United Nations Guard. En politistyrke paa 1000 mann koster imidlertid mange penger, selve for bare noen faa maaneders vedkommende. Dette er et saa viktig skritt at jeg ikke kan ta det uten at jeg er helt sikker paa iallfall aa ha Sikkerhetsraadets direkte eller indirekte anbefaling. Hvis Grev Bernadotte kan faa partene titl aa bli enige om en demilitarisering av Jerusalem mot at de forente Nasjoner sender en politistyrke paa 1000 mann, synes jeg dette ville være et saa langt skritt fremover at jeg ville gjøre alt som staar i min makt for at en slik plan skulle lykkes.
En slik politistyrke burde rekrutteres paa frivillig basis og fra flere land. Jeg ville imidlertid ha stormaktene utenfor, og dessuten matte det ikke være jøder eller arabere med. Du faar diskutere dette spørsmaal nærmere med Grev Bernadotte og Bunche.
Som sagt foran, tror jeg at en reise av meg til Rhodos i dag, slik som forholdene ligger til rette, kan komme til aa øve mer skade enn gagn for meglingsmannens arbeid. I morgen eller neste uker er kanskje situasjonen en annen.
Hjørdis har naa vært paa White Plains Hospital i 14 dager. Det gaar fremover, men naturligvis noe langsomt. Mette reiser til Norge 26.juni med «Stavangerfjord», mens Guri blir her hos meg i New York iallfall til midten av juli. Her paa kontoret er alt ved det gamle, bortsett fra at antallet av mine medarbeidere minker dag for dag paa grunn av vaare mange ekspedisjoner rundt omkring i verden.
Jeg haaper aa høre fra deg snart.
De beste hilsener