Haakon Lie rapporterer fra seksdagerskrigen

Kilden

Mer informasjon om kilden

Sammenbitt ro preger Israel

Av Haakon Lie

Sammenbitt ro er det som preger Israel i dag, men under stillheten skjuler det seg en dyp engstelse for dagene som kommer. Alle er klar over at situasjonen er alvorligere enn noen gang i dette krigsramte landets korte historie. Alle vet det, ingen sier det. Ved sonegrensen står en egyptisk armé på 90-100 000 mann, og 800 tanks. I nord ligger syriske og irakske styrker klar – trolig 30-40 000 i fremste linje. Gjennom militæravtalen mellom Egypt og Jordan er en åpen grense på 500 km plutselig blitt fiendeland. I øst: russiske krigsskip går gjennom Dardanellene. De Gaulle synes å ha sviktet. 

Det hele fortoner seg som et militært mareritt. Flere hundre tusen mann står oppmarsjert, en gnist kan tenne en brann av uant omfang. 

Mektig stillhet
Jeg spør meg selv om noe folk kunne ta denne situasjonen på en mer verdig og modig måte. Det motsatte av panikk hersker. En mektig stillhet hvilte over Tel Aviv da jeg kom inn i går. Busser og lastebiler er borte fra gatebildet – enten det nå skyldes at kjøretøyene eller sjåførene er ved grensene. Køer finnes ikke, bare hvor frivillige melder seg til blodgiving, sivilforsvaret eller Hæren, er det sammenstimlinger. Ingen mørklegging – bare forberedelser til det. Sandsekker stables opp, på restaurantene er det tomt, i kaféene er det stille som i en kirke, byggeplassene står tomme, men i fabrikkene gjør de som er tilbake to manns arbeid. Skolebarn bærer posten ut. På [t]ross av alt de har opplevd i ghettoer og flyktningleire står de eldre like fast som de unge. Over alt arbeides det – mens man venter. 

På den politiske fronten arbeides det dag og natt. I timevis har sentralstyret i det israelske arbeiderpartiet sittet sammen, forhandlinger har vært i gang om en utvidelse av regjeringen. Siktepunkter er en nasjonal samlingsregjering. 

Dayan forsvarsminister? 
Det som har skapt vansker er spørsmålet er om Ben Gurions parti Rafi skulle ta over Forsvarsdepartemenet, Moshe Dayaen er dets kandidat. Mer enn det – han er krigshelten fra 1956 som tusener elsker og beundrer. Den endelige beslutning vil bli tatt med det første. Min gjetning er at Israel i morgen vil ha en sterkere regjering – bygd på praktisk talt alle partier i «Knesset». Den neste følgen av et slikt vedtak vil være en samling av Mapai og Rafi. 

Dette er mitt fjerde besøk i Israel siden frigjøringen. Med egne øyne har jeg sett et under skje. Ti-tusener av flyktninger og forfulgte har her funnet sitt hjem, skoler og sykehus er reiser, muséer og konsertsaler bygd, skog plantet, åkre brutt. Igjen blomstrer det i ørkenen, under sosialistisk ledelser er en moderne ve[l]dferdstat blitt til. 

Med et hulk innvendig spør en seg selv: Skal dette storverket bli lagt øde? Skal ti-tusener av jøder igjen gå til grunne på grunn av utøyelig nasjonalisme, religiøs fanatisme og diktatorens frykt fra at det eksempel Israel representerer, skal smitte over på deres land hvor millioner holdes nede i fattigdom og uvitenhet? 

På disse spørsmål kan ingen i dag gi svar, men mange her må føle som meg: går det løs, blir det et blodbad som ikke kan beskrives, og skal verden sitte passiv og se på dette skjer, slik den en gang lot Hitler sette en storkrig i gang?

[Arbeiderbladet nr 124 02.06.1967, s 2]

Haakon Lie fra grensen mot Egypt: Vi ser ikke soldatene, men de er på sin post

Effektiv hær uten blanke knapper
Tel Aviv, søndag

I dag har jeg vært nede ved grensen til Egypt til et møte med det en kan kalle grensevernet til den israelske armeen. Grensevernet er ungdom fra nybrottsfeltene som nå er forsterket med enheter fra hæren. 

Hvis noe er en folkehær så er det i sannhet denne. Det slo meg straks at noe av det samme hadde jeg møtt en gang før. De spanske styrkene i overfall utenfor Madrid i 1936. 

Det fantes ingen blanke knapper og epåletter. En skulle ha gode øyne for å se forskjellen på offiser og menig. Ingen bukser med press – ingen blankpussede støvler. Ingen klapping med hælene – ingen militær hilsen. Hele familier var på sabatten[sic] kommet til forlegningen. Kvinner, barn og soldater lå i grupper under appelsingrenene som på en søndagsutflukt til Ballsletta. 

Mens de spanske styrkene – bortsett fra den internasjonale brigade – var et hav av kaos, er den israelske armeen trolig den mest effektive og disiplinerte hæren under fanene. Ennå er det en militær hemmelighet hvor mange menn og kvinner som er kalt inn, men det dreier seg om flere hundre tusen. 

Mobiliseringen skjedde uten fanfarer – så å si lydløst. Den var avsluttet før israelerne selv og omverdenen visste at Israel hadde mobilisert, Hver mann og kvinne visste hvor de skulle hen – og dro dit. Så enkelt var det. 

Og nå ligger armeen i ventestilling. Du ser den bare ikke. En kjører mil etter mil uten å se soldater. Av og til stikker en antenne opp, og du vet at der ligger sambandet på plass. Nett og gråbrun strie er strukket ut som svære flak og du vet at der ligger tanks eller kanoner kamuflert. Men soldater ser du ikke. Du bare vet at de er der. Armeen venter taus – men med et sterkt drag av utålmodighet. Den vet at intet har skjedd de siste dagene som kan sies å ha bedret situasjonen. Tiran-stredet er fortsatt stengt. De arabiske styrkene står oppmarsjert. Truslene om utsettelse av Israel strømmer ut over de arabiske radiostasjonene. Den alminnelige oppfatningen blant soldatene er at det ikke er noen vei utenom. 

Det vil bli vanskeligere å be den israelske soldat å dra hjem uten å slåss, enn det vil bli å be ham om å ta kampen opp. Det er bare vi som kommer utenfra som spør om de israelske styrkene kan gjenta bragden fra 1956. 

Ingen tror det kan gå så lett som den gangen da jeg selv var i Sinai og så tusener av støvler strødd omkring i sanden. Egyptiske soldater hadde tatt dem av for å kunne løpe fortere når de flyktet. 

Tallet på tanks og fly er langt større enn den gangen – russerne har sørget for det. Overraskelsesmomentet er borte. Allikevel – den israelske soldaten tviler ikke på utfallet. I flere år har Nasser hatt 50 000 mann i Jemen til krig med primitive stammehøvdinger. Hva har han oppnådd? Hvor mye er den syriske hæren verdt som skifter hærledelse hver gang det er militærkup – og det er gjennomsnitt en gang i året?

[Arbeiderbladet nr 126 05.06.1967, s 3] 

"I disse timene er hele Israel en hær"

Tel Aviv, mandag. 

Vi ble grundig forsinket på flyplassen i morges – på vei til Eilat. Mens vi ventet, ble tunge raketter trukket på plassen. Jenter tok limband fram, og dekket vinduene med papirstrimler. En time etter at flyet skulle ha lettet, fikk vi denne beskjeden over radio: «Egyptiske fly og tanks har gått over grensen et sted i Negev-ørkenen. Vi kommer tilbake med rapporter fra fronten». 

Igjen den samme tause reaksjonen. Selv radioen tier. Ikke musikk engang går ut av høytalerne. Først en halv time seinere er radioen igjen på lufta – med israelsk folkemusikk. Ett for ett trekkes flyene bort fra startbanen. Flyalarmen går. Ikke en mann ser seg om etter tilfluktsrom. Da «faren over» går, får vi beskjed om at det ikke kommer til å gå fly til Eilar i dag. 

Og så er vi tilbake i Tel Aviv. Den samme ro møter oss. Mødre leker med småbarn. Enkelte steder ser jeg en klynge på 4-5 husmødre i stille prat. Barn slentrer hjem fra skolen. Overalt blir det klistret papirstrimler på vinduene, og snart etter er lykten på bilen vår malt svart. Mørkleggingen er trådt i kraft. 

Klokka 10.30 kommer de første nyhetene fra fronten. Det israelskeflyvåpnet har gått til motangrep -  også egyptiske flyplasser er bombet. Dusinvis av MiGs, Tupelov – og Iljusjin-fly er slått ut på bakken. 150 egyptiske tanks har også gått med. Ved grensen er de kibbutzene jeg besøkte i forrige uke lagt under ild. Men ennå er det stille ved nord- og østgrensen. 

Hva ville skjedd…? 
Jeg sitter ved siden av Golda Meir da nyhetene strømmer inn. Over det vakre ansiktet, som har fått enda flere rynker de siste døgnene, glir et smil: «Det jeg alltid frykter mest, har altså ikke skjedd. Ikke vårt, men det egyptiske flyvåpen har fått de første tunge slagene. Hva tror De ville skjedd med Tel Aviv i natt, hvis våre fly i dag var blitt slettet ut?»

Og Golda fortsetter: «Jeg vet ikke hva som nå vil skje. Men ingen skal kunne beskylde Israel for ikke å ha gitt både Nasser og FN tid til å finne en fredelig løsning. Men Nasser ønsker ingen fredelig løsning, nå da han hadde nådd sitt første mål: den arabiske enhetsfronten mot Israel. Så seint som i går sluttet radiosendingene fra Kairo med slagordet: «Vi møtes i Tel Aviv». 

I tilfluktsrom
En halv time seinere kommer telefon fra DU i Jerusalem. Man ber meg reise tilbake til Oslo, i stedet for å dra til India. I telefonen kan jeg høre skuddene som smeller over byen. De jordanske styrkene har gått til angrep. Fra kl 12.30 går flyalarm på flyplassen, og jeg sitter som for 25 år siden i tilfluktsrom. Stemningen er bare ganske annerledes lys enn den var i kjellerne i London. Her nede kommer melding etter melding: syriske og jordanske fly angriper Inatanya-området bare 20 til 30 kilometer nord for Tel Aviv. Er det en oppmyking som finner sted der Israel er som smalest – 15 km bare fra havet til grensen av Jordan? 

Utenriksminister Abba Eban holder pressekonferanse klokka 14. Han begynner å summere opp den kjeden av begivenheter som har ført til at krigen nå er en realitet. Jeg skal ikke gjenta dem. Aldri, sier han, er våpen blitt brukt i nødverge mer enn tilfelle er i dag. Det vi spådde – det Nasser sa ville komme, er kommet. FN har ingenting gjort for å hindre krigen. Vi vil like fullt fortsette å arbeide gjennom FN. Kanskje vil jeg i dag dra til New York. 

«Hele nasjonen en armé»
Et uttall av spørsmål haglet over utenriksministeren. Svarene brakte intet nytt. Eban kunne avslutte konferansen med meldingen om at FNs hovedkvarter i Jerusalem nå var besatt av jordanske soldater. 

Over kringkastingsstasjonene gjentas statsminister Eshkols tale til nasjonen: I disse timer er hele nasjonen en armé, hele Israel er en frontlinje. Men selv om kanonene tordner, skal vi ikke holde opp med å lengte etter fred. Vårt eneste ønske er å fjerne truslene fra våre grenser. Igjen gjør vi kjent: Vi vil ikke angripe noen nasjon som ikke angriper oss. De israelske styrker har ordre om ikke å angripe sivilbefolkningen, men fienden skal vite at denne ordre bare gjelder så lenge han ikke angriper vår befolkning.

[Arbeiderbladet nr 127 06.06.1967, s 2] 

Med Eshkol på rundtur i det gamle Jerusalem

Av Haakon Lie

Jerusalem torsdag morgen. Vi møttes i Jerusalem. Ved en tilfeldighet ble jeg den første sivilist som møtte statsminister Eshkol og ønsket ham velkommen til den gamle bydelen på innsiden av Mandelbaum-porten. Et medlem av Mapai hadde tatt meg gjennom et granathull i bygningen ved siden av. Den timen som fulgte vil ikke lett bli glemt. Først en kort biltur gjennom en øde by med hvite flagg på alle hytter og hus, bilvrak og krigsmateriell i vill forvirring i gatene, her og der en død araber. Så følger jeg statsministeren til fots gjennom den eldste delen av den årtusen gamle byen. Katolske nonner og prester håndhilser på enkelte av dem, inne i små leiligheter ser jeg arabere sitte med hendene foldet over hodet. VI møter grupper av israelske soldager, snart er vi kringsatt av skjeggete og møkkete menn, dødstrette men de kvikner til, jubler og klapper i hendene. 

Luften ut av fotballen
Vi går mot klagemuren omgitt av soldater som ler og gråter om hverandre. Statsministeren taler over radioen til hele det israelske folk, en rabbiner forretter. Soldater tenner lys og ber ved muren. Det går en gjennom marg og ben.

Alene vandrer jeg i tussmørket tilbake til Mandelbaum-porten, men enda vet jeg ikke hvordan jeg fant fram i labyrinten av smug og basarer. Fanger blir ført forbi, først små klynger, senere hele tog på opptil 1000 mann. Jeg snakker med en av de israelske vaktene. Joda, de er lette å håndtere, omtrent som å drive sauer. De er lovet så mye, nå har all luften gått ut av fotballen, sier han med et skjevt smil. Men ta deg i vare. Det er snikskyttere alle vegne. En fransk katolsk prest tar meg med til sin kirke. De er totalt ødelagt. Jordanske legionærer hadde hatt en maskingeværstilling oppe i tårnet som hadde fått flere fulltreffere. Det hadde vært harde kamper omkring, blodige, la han til. Han kunne ikke skjule sin glede over at det var slutt og at det var israelerne som nå hadde tatt over. 

Vill begeistringsrus
Denne dagen er det ikke lett å beskrive. Det vil ikke bli mulig å glemme den. For første gang har jeg sett israelere i vill begeistringsrus. Da vi rullet inn i det nye Jerusalem, var alt stille. Enkelte butikker var åpne, og folk kjøpte nybakt brød. En god del ungdom var på gatene. Så smalt skudd på alle kanter, det var åsene omkring Betlehem som lå under ild, men det ble svart med samme mynt. Sakte kjørte vi gjennom byen til parlamentet(Knesset), synagoger, hospitaler -  granathull på granathull, men stort mer enn skrubbsår har det nye Jerusalem ikke fått.

Den gamle bydelen har fått ganske andre sår. Vi drar til Mandelbaum-porten, og i løpet av minutter blir det kjent at statsministeren er underveis. Tusener samler seg. Bildet skifter totalt, og ville av jubel hilser massene de dødstrette soldatene som strømmer ut fra porten. De svarer med sang, svinger riflene og nytter nevene. En konvoi av jordanske kjæretøyer velter fram: dollarglis, jeeps, tanks, lastebiler og Troop Carriers. Alle er tunglastet med soldater og jordansk krigsmateriell, men også annet krigsbytte kommer for dagen. Foran porten skifter et tankmannskap undertøy. De har hentet det i en konfeksjonsbutikk om hjørnet. Det var dessverre ingen frakk som passer meg, sier en gutt oppe i tank-tårnet. 

Fra spøk til alvor. Dette har vært en dag da selv en nordboer er blitt kastet fra vill jubel til gråt og tilbake fra gråt til jubel. Men hva må denne dagen ha betydd for millioner av jøder i alle land? Dagen var endelig kommet -  Jerusalem var igjen i deres hender, århundrers drømmer og spådommer har gått i oppfyllelse. 

[Arbeiderbladet nr 130 09.06.1967, s 3]