Kåre Willoch fra partiet Høyre var lenge Norges ledende konservative politiker. Høsten 1989 gikk den tidligere statsministeren av som yrkesaktiv politiker og over i stillingen som fylkesmann i Akershus. Som fylkesmann hadde Willoch færre politiske bindinger og kunne uttale seg friere og mer engasjert enn tidligere.
I kildeutdraget nedenfor kan du lese en kronikk av Kåre Willoch fra desember 1989 om Israel-Palestina-konflikten.
Du kan også lese Kristelig Folkeparti-politiker Kåre Kristiansens svar. Kåre Kristiansen fra KrF var en av de mest markante politiske lederne i norsk politikk fra 1960- til 1990-årene. Han tilhørte KrFs konservative fløy.
Kilden
| Tittel: | "Brennpunkt, Fred i Israel?" og "Israel - fred med frihet og sikkerhet" |
|---|---|
| Datering: | 23.12.1989 og 09.01.1990 |
| Opphav: | Kåre Willoch og Kåre Kristiansen |
| Hentet fra: | Aftenposten morgen side 2 og Aftenposten morgen side 7 |
|---|---|
| Rettigheter: | CC-BY-NC |
Mer informasjon om kilden
Kåre Willoch: Brennpunkt, Fred i Israel?
Da jeg gikk på folkeskolen, hadde vi i klasseværelset et kart over Det Hellige Land. Der var Palestina fordelt mellom stammene i Israels folk. Landet ble også kalt Jødeland.
Vi leste fra første Mosebok: "Kanaaneerne bodde den gang i landet. Da viste Herren seg for Abraham og sa: "Din ætt vil jeg gi dette landet." Det er vel få som mener at hellige skrifter kan brukes som grunnlag for krav om land i dag. Men de er et åndelig grunnlag som påvirker avgjørende beslutninger. Derfor bør man ikke glemme at araberne også regner seg som Abrahams ætt, efter hans sønn Ismael. Palestina er hellig land ikke bare for jødene og de kristne, men også for muslimene. Jerusalem har et av Islams aller helligste steder. Det hørte ikke til vår barnelærdom at oldtidens jødiske herredømme over hele Palestina i virkeligheten bare varte noen årtier. De måtte dele landet med andre folk. Efter katastrofene for jødene i romertiden bodde det svært få jøder der før vårt århundre.
Nasjonalt hjem
Men mens arabere under første verdenskrig kjempet sammen med britene mot de tyrkiske herskerne i Palestina, var de allierte vanskelig stilt andre steder, og følte behov for mer støtte fra jødene i Europa og USA. Den britiske utenriksminister, Lord Balfour, skrev derfor i 1917 til Lord Rotschild, som representant for Sionistene, at:
"Hans Majestets regjering ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalt hjem for det jødiske folk, og vil gjøre sine beste anstrengelser for å lette virkeliggjørelsen av dette mål."
Araberne i Palestina - fremdeles over 90 prosent av befolkningen - var ikke tilfreds med dette. Men efterat palestinerne var blitt kvitt tyrkerne, kom de under britisk styre. Britene bremset den jødiske innvandringen, men ikke mer enn at den tross alle restriksjoner steg kraftig. Likevel utgjorde jødene i 1947 fremdeles bare en knapp tredjedel av innbyggerne. Det ble da utarbeidet en delingsplan som ville gi den jødiske tredjedelen av folket 56 prosent av arealet.
Måtte avstå
Det arabiske flertallet ønsket efter dette at Den internasjonale domstolen i Haag skulle avgjøre om FN hadde rett til å dele landet i strid med flertallets vilje. Men de fikk ikke tilslutning til dette hos flertallet av de daværende medlemmer av FN. De mente at jødene nå måtte få sin egen stat, efter nazistenes ufattelige forbrytelser mot dem. De arabiske palestinerne fikk avstå det nødvendige areal. Araberne er blitt meget kritisert for at de grep til våpen mot denne løsning. Men militært var de underlegne.
Efter flere kriger - med ulike ansvarsforhold - kontrollerer Israel nå hele Palestina, og har etablert jødiske bosettinger også i områder som ingen mener at det har noe folkerettslig krav på, på Vestbredden og i Gaza.
Israelernes okkupasjon der utvikler seg efter undertrykkelsens sørgelig normale dynamikk: Opprør møtes med vold, som avler mer vold, og gjør undertrykkeren selv mer brutal.
Den høyt respekterte norske psykiater Leo Eitinger, som selv er jøde, har uttrykt dette slik: "Den demokratiske, nasjonale og religiøse karakteren av staten Israel vil bli ødelagt om Israel holder fast på de okkuperte områdene."
PLO
Men okkupasjonen er dømt til å mislykkes på lengre sikt: Det er bare et tidsspørsmål når den arabiske befolkningen i Palestina blir så meget større enn den jødiske at det blir umulig å holde den nede.
Men, sier noen, PLOs charter sier jo at Israel skal ødelegges. Nei, svarer PLO: Vi er nå enige i at forhandlinger må bygge på FNs resolusjoner, som anerkjenner "suvereniteten . . . for alle stater i området og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser".
Da må charteret forandres, svarer Israels ivrigste forkjempere. Det er i virkeligheten skjedd allerede, gjennom vår godkjennelse av FN-resolusjonene, svarer PLO. Det må gjøres tydeligere, blir det innvendt: Man vil tvinge PLOs ledelse, som allerede har tatt en betydelig belastning i forhold til de ytterliggående innen bevegelsen, til å svekke sin prestisje ved å be sine organer om flere vedtak til beroligelse for Israel. Og mens man strides om dette, lider hundretusener.
Denne konflikten er et problem også for Israels venner, fordi den belaster deres forhold til den muslimske verden. Presset for å løse flokene ved forhandlinger vokser. Men det finnes ingen andre som kan representere palestinerne enn PLO. Og Israel avviser fremdeles kontakt med dem, med den begrunnelse at de er terrorister.
Men USA oppnådde for et år siden at PLOs formann Arafat erklærte at "vi totalt og absolutt gir avkall på alle former for terrorisme." Efter dette kan USA, i samarbeide med Egypt, kanskje oppnå samtaler mellom Israel og palestinere som taler for PLO, uten at tilknytningen til PLO nevnes.
Tillit som mål
Men det er kretser i Israel som ikke vil gi opp Vestbredden, som de kaller Judea og Samaria. De anerkjenner ikke palestinerne som noen egen nasjon med rett til et eget "nasjonalt hjem".
De bruker hellige skrifter som grunnlag for krav på andres land. Det burde være en oppgave for alle som er engasjert i fred i Det hellige land å gå klart mot slike holdninger, som viser vei til nye katastrofer. Det sies at man ikke kan ha tillit til PLO. Det er lett å forstå. Men må tillit på forhånd være en forutsetning for forhandlinger? Tillit kan være et mål for forhandlinger og et vilkår for en avtale. Oppgaven må være å finne en løsning som gjør slutt på okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, og samtidig gir israelerne større sikkerhet enn de vil få hvis utviklingen fortsetter som hittil.
Verden vil utvilsomt forstå krav om at en eventuell palestinsk stat må være underlagt restriksjoner som hindrer at den kan bli brukt som oppmarsjområde for angrep på Israel. Men efter revolusjonsåret 1989, da så mange andre folk har rykket langt frem mot ny frihet, vil meget få ha noen forståelse for okkupasjon av palestinernes områder på ubestemt tid, med jødiske bosetninger som peker mot anneksjon av mer arabisk land.
Kåre Kristiansen: Israel - fred med frihet og sikkerhet
I en artikkel om Israel i Aftenposten 23/12 tar Kåre Willoch utgangspunkt i Bibelens historiske beretning om dette land og dette folk. Det er positivt - men både hans fremstilling av Bibelens utsagn og de konklusjoner han trekker av dem er på vesentlige områder ufullkomne og tildels feilaktige.
Jeg tillater meg å supplere ham på endel punkter som er ufullstendig belyst.
Bibelens siktemål
Under henvisning til 1. Mosebok, 16. kap. fremhever Willoch Palestinaarabernes rett til landet, ved å postulere at dagens Palestinaarabere er direkte efterkommere efter Abrahams "uekte" sønn, Ismael. Bibelens primære siktemål i 1. Mosebok er det jødiske folks rett til Kanaans land - gjennom Abrahams sønn Isak og sønnesønnen Jakob (Israel). Willoch hevder i denne forbindelse at "vår barnelærdom ikke gir dekning for den oppfatning at oldtidens jøder" har eiendomsrett til "hele Palestina".
Det har han fullstendig rett i. Det er det da heller ikke noen som har hevdet, så vidt jeg vet. "Palestina" eksisterte nemlig hverken som begrep eller som landområde på Abrahams tid.
Denne betegnelse ble innført mer enn 2000 år senere, og omfattet bl.a. også deler av det nåværende Syria og Libanon samt Jordan. Ismael - arabernes opphav ifølge Willoch - bosatte seg i ørkenen Paran, som tilsvarer Sinaihalvøya. Det var først ca. 2600 år senere (ca. år 630 efter Kristi fødsel) at araberne invaderte det nåværende Israel.
Konklusjonen
Konklusjonen på disse bibelhistoriske betraktninger må derfor bli at det utvilsomt er det jødiske folk som fremfor noe annet kan gjøre krav på "urbefolkningsrett" til "løftets land". Bibelens beretning - når Willoch først trekker den frem - er dessuten en støtte for den oppfatning mange jøder og Israelvenner gjør gjeldende - nemlig at det er Jordan og Sinai som utgjør det arabiske "Palestina".
Willochs sitat fra den såkalte "Balfourerklæring" i 1917 er ufullstendig. Under fredskonferansen i Paris 1919 ble britene i Palestinamandatet pålagt å "legge forholdene til rette for opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem" i Palestina. Den 3/1 1919 skrev den arabiske representanten Emir Feisal under på denne målsetning.
Når Israel idag administrerer Judea og Samaria (Vestbredden), er det fordi det i 1967 ble påtvunget en blodig krig som Israel vant. Israel har utallige ganger anmodet om forhandlinger med sine arabiske naboer om en normalisering av forholdene, men forsøkene har strandet på araberstatenes konsekvente nektelse av å anerkjenne staten Israel og forhandle med dette lands regjering.
Et nytt Libanon
PLO er ingen regjering og representerer ingen stat - og det er på det statlige plan krisen må finne sin løsning. En ministat på "Vestbredden" ville forøvrig få enorme økonomiske vanskeligheter- og den ville ligge åpen for infiltrasjon fra alle terroristorganisasjoner med PLO, Hizbollah m.m. i spissen. Faren for et nytt Libanon med oppløsning og kaos ville være overhengende.
En slik stat ville bety en øket sikkerhetsrisiko i hele området - ikke bare for Israel. Kong Hussein av Jordan jaget PLO, og med dem også de palestinske flyktninger, ut av landet sitt i 1970 - nettopp av denne grunn. Den beste løsning synes derfor å være et slags selvstyrt område i føderasjon med en av statene. Willoch og jeg har i Øst-Vest-konflikten hevdet at målet er å skape en fred med frihet og sikkerhet. Vår strategi med forhandlinger ut fra en tilstrekkelig styrkeposisjon (dobbeltvedtaket) viste seg å være den rette. Kan noen fortenke den hardt betrengte israelske stat i at den har det samme mål om fred med frihet og sikkerhet, og den samme strategi for å oppnå dette som vi har satset på for vårt eget land?