En UNIFIL-soldat forteller

Kilden

Mer informasjon om kilden

Kildetekst

Hendelsen er referert som en alvorlig skyte episode, og det er helt riktig, faktisk en av de hardeste trefningene som har vært i den Norske Fn styrken sin 20 årige engasjement i Libanon.

Dette hendte den 6 juli 1978 kl 1545.

OP post 412 alfa ble betjent under ledelse av Fenr[ik] Olav Eggum. Utrykningslaget ble ledet av sersjant Borderwick.

Vi i utryknings laget hadde fått i oppdrag å avvæpne 2 Plo soldater som lå under ett tre og som hadde avfyrt en rekke skudd og var en trussel mot en av våres FN poster.

Lagfører samlet oss for å rykke ned og avvæpne disse to, når vi hadde kommet ett stykke på vei oppdaget lagfører at sambandsmann ikke var med oss, noe som medførte at lagfører på 412 alfa ikke hadde mulighet for å finne ut hva som skjedde med utryknings laget, de påfølgende minuttene, fordi radioen lå igjen i leiren. Altså ingen samband....

Vi nærmet oss disse 2 Plo-soldatene, og vi kunne se de ca. 60 meter lenger fremme. Lagfører Borderwick gir seg tilkjenne og ber de legge fra seg våpnene, noe de ikke gjør. Begge to snur seg mot oss og avfyrer salve etter salve mot oss med sine Kalasjnikover og vi kaster oss ned for å finne dekning. Under den første ildgivningen rådet det kaos og de 2 Plo soldatene som skulle avvæpnes løper så mot egen leir og fortsetter skytingen mot oss. For å forhindre at de kommer ned til egen leir, ber jeg om å følge etter og avskjære deres retrett, og får klarsignal fra Lagfører Borderwick at Korp[oral] Aasan, menig Martinsen og meg selv kan gjøre dette.

Mens vi løper for å avskjære disse to blir vi hele tiden beskutt, og må løpe spissrotgang for ikke å bli truffet. Jeg løper først og når vi kommer ett stykka unna, ser jeg meg tilbake for å se om resten av laget er med oss. Resten av laget med lagfører er ikke å se. Jeg snubler deretter ned noen avsatser og havner på en avsats der hvor befolkninger planter druer. Jeg blir liggende alene i front og korp Aasan og menig Martinsen ligger ett stykke bak meg. Vi har ingen dekning og ser da at hele Plo styrken kommer mot oss nede i dalsøkket. De åpner da ild mot oss 3 og kulene slår ned rundt oss så grusen fyker til alle kanter. Vi ble liggende igjen alene ett stykke unna eget område og er derfor avskåret, siden sersjanten tok med resten av laget tilbake til egen leir 412 alfa for å få forsterkninger, og hente radiomannen som i første omgang ble gjenglemt.

Det ble ett sant mareritt, da vi blir utsatt for hard ildgivning fra Plo soldatene som samlet kommer mot oss tre.

Vi er nå bokstavelig talt alene mot Plo med sine ca 20 mann +.

Mens vi lå der prøvde jeg å kommunisere med korp Aasan for å høre om hva vi skulle gjøre i denne så utsatte posisjonen, men fikk ikke svar tilbake. Jeg spurte han flere ganger om å få åpne ild, men ingen kommando kom fra han. I ildsmørja vi nå var i tenkte jeg også på de ord som hadde brent seg fast i netthinna mi og det var: Vi kan åpne ild hvis våres liv er truet eller i fare, og jeg tenkte hvor lenge skal jeg ligge her og ikke kunne forsvare meg. Når kan jeg åpne ild. Når skal jeg få ordre om dette, siden korp Asan ikke gir noen ordre. Jeg har ikke fullført tanken, før jeg ser 2 Plo på min høyre side, kanskje ca 40 til 50 meter unna.

Jeg følte situasjonen ble meget prekær siden vi ble presset ned av kuler og ikke kunne forsvare oss og skyte tilbake. Jeg sier at vi ligger her som målskiver og vi må gjøre noe, jeg kaster lua mi og den flyr i en fin bane bort fra oss, og kulene følger etter. Jeg forstod da at korp Aasan hadde frøset fast og ikke kunne gi ordre om noen ting, og følte at nå var jeg boms alene. Jeg oppdaget nå at de 2 Plo soldatene hadde kommet enda nærmere våres posisjon, og kunne ikke vente lengre. Ropte nok engang for å få tillatelse til å åpne ild, og fikk høre langt bak meg, “skyt for helvete”.

Jeg satte våpenet på automat og tømte mitt magasin mot de to. Så at begge falt. Var ikke sikker på om jeg hørte riktig, men var glad for den kommandoen om å åpne ild, og puttet nytt magasin i våpenet og begynte å skyte. korp Aasan og Martinsen hadde ikke avfyrt noe skudd. Hører lenger bak meg at Mg ‘n åpner ild, og hører suset fra kulene over hodet mitt. Kuler fra begge kanter, her kommer vi til å ligge stein døde tenker jeg. Vi får ordre om å trekke oss tilbake, og jeg gir klarsignal at jeg er klar. Får ok tilbake, og reiser meg opp. Alle tre reiser seg opp og vi får beskjed om å kaste oss ned og hører “har dere faen ikke hørt om ild og bevegelse før”.

Fenr Eggum kom frem til oss ca. 150 meter unna og ga hard ildstøtte slik at vi kunne trekke oss gradvis tilbake under ledelse av meg. Jeg ga dekningsild til mine 2 medsoldater, som ikke var i stand til å skyte tilbake. Alle sammen kom tilbake til hoved laget uskadd og sluttet oss til hoved laget med Fenr Eggum sitt lag.

Under selve tilbaketrekningen til egen leir under ledelse av Eggum ble en mann såret(menig Svein Johansen). Eggum kjører begge lag i angrep for å rydde enhver trussel av veien, og det var en herlig følelse at vi nå skulle vise muskler. Det ble fort stille fra andre kanten.

Etter noen timer når alt ble roligere, gikk vi ned for å se der hvor skytingen fant sted. Der hvor jeg hadde skutt de to Plo soldatene var det ikke så veldig mye å finne, annet en lua av den ene, og den tok jeg med meg hjem til Norge. Når mine tanker går tilbake til denne hendelsen, er det godt å vite at jeg kan ta frem lua m/kulehull og emblemet med det Libanesiske Cedertree og vite at dette faktisk hente meg i 1978.Jeg trenger ikke lenger klype meg i armen for å finne ut om det er sant. Det er faktisk sant og jeg var med på dette.

Noen tanker

Mens jeg lå der foran korp Aasan og Martinsen følte jeg meg så utrolig alene. Mange tanker surret i hodet mitt. Hadde jo fått beskjed at vi ikke skulle skyte hvis vi ikke var truet på livet. Men hva var dette her da, hele Plo styrken kom mot oss og skøyt med det de hadde, kulene slo ned i bakken rundt meg og over hodet mitt. Var låst fullstendig fast der jeg lå. Ropte til Aasan om å åpne ild, fikk ikke noe svar tilbake. Helvete, var det ikke han som hadde kommandoen for oss 3 da. Hvor i helvete var sersjanten og resten av laget.

Faen også vi var helt alene og over 20 Plo stormet mot oss. Skulle ønske vi var i krig og ikke FN soldater akkurat nå, hadde vi vært det hadde jeg ikke tenkt alle disse tankene om jeg kunne skyte tilbake. Ropte nok engang, var vel 3 gang nå…ikke helt sikker, ropte ut til Aasan lov til å åpne ild…hadde ikke før avsluttet setningen så dukket det to Plo opp på min høyre side. Helvete hva gjør jeg nå…Ingen skudd avfyrt bak meg, begge mine to har fryst fast der de lå. Aasan gir ikke ordre…Jeg var alene her…tar ladegrep har ikke tid til å rope ut enda engang. Selv om det er ett helvetes bråk hører jeg langt bak meg, “skyt for helvete”. Kjenner og føler jeg kulen går i sluttkammeret… Alt klart…vrir på automat og trekker av…ser og hører kulene og de dumpe lydene når kulene treffer…først den ene soldaten…ser han detter bakover…vrir meg litt og treffer den andre…begge faller…kanskje 50 meter unna…ser ansiktene tydelig…kanskje var de nærmere…har ikke tid til å tenke på det nå….blir på en måte i sakte film det hele…Føler egentlig stillheten i noen sekund…tenker tanken at det kom aldri ordre om å åpne ild fra noen…den ordren tok jeg selv…hva pokker har jeg gjort nå…skulle jo ikke skyte før vi var truet…jeg var jo truet ikke sant…dette har plaget meg i mange år…..

Stillheten var der fortsatt…tror jeg…nei kom jo mange skudd og grusen popper opp overalt foran meg…det var en annen lyd her…jo for helvete…Hører…ja jeg hører en kjent lyd …det er faen ta meg en mg bak meg som spiller opp…ikke noe å ta feil av dette…Helvete…har fått støtte…kjenner frysningen og gleden i kroppen over mg salvene…Ingen tør å stikke opp trynene når dette våpenet spyr ut ild…Fantastisk våpen jeg elsker den lyden…Liker den lyden den dag i dag også selv om det er over 30 år siden…roper ut…åpne ild…Hører bak meg…skyt for faen….Lagfører Eggum roper ut ordren…ser at sluttstykket er tilbake…og forstår at forrige runde tømte jeg hele magasinet…får tak i ett nytt magasin…bytter kjapt…var jo det vi lærte på rekruttskolen…Har ett smil om munnen føler jeg…Alt klart… kule i kammer nytt magasin…klar til neste runde….Men her kan vi ikke ligge…ordre om tilbaketrekning…ligger veldig utsatt her…Får beskjed at vi må trekke oss tilbake fra Eggum…Ja ok…jeg ligger i front…Martinsen og Aasan er bak meg. Naturlig da at jeg trekker meg tilbake først…alle tre reiser seg opp…Eggum roper høyt. Har dere faen ikke hørt om ild og bevegelse før…roper tilbake til Aasan at jeg er klar….ser flere Plo komme mot oss…kaster meg ned…Føler overstrykningen av mg og resten av Eggum sitt lag som dekker oss…og ser kulene som slår ned i bakken rundt meg fra Plo…helvete…sand og kruttrøyk….og den lille jævla buska foran meg…den er ikke høyere enn kanskje 40 cm…men gud så godt å ha noe å dekke seg bak….tror ikke jeg kommer ut med livet i behold her…. Tenker den tanken flere ganger…Hører Eggum bak…tilbaketrekning…reiser meg opp…avfyrer noen korte salver…kommer på høyde med Aasan…kaster meg ned…Asan din tur sier jeg. Jeg dekker…Aasan…kom igjen…har fryst…Martinsen…ser på meg og er klar…jeg dekker….Martinsen forsvinner bakover….Aasan neste….han er klar nå…trekker seg tilbake…alt fungerer perfekt…Eggum skriker ut på høyden bak oss at det er en jævlig bra tilbaketrekning. Etter boka…blir litt stolt av det…hevete. I alt dette kaoset fungerer treningene og jeg som ikke tok dette alvorlig på rekruttskolen med rødfis i kammeret i furuskauen…Kommer på høyde med Eggums lag…har vel tilbakelagt over 100 meter opp i terrenget…Skimter mg skytteren….har lyst til å løpe bort til han og gi han en klem. Men har ikke tid til det…Ser at Johansen detter om…han er skutt….pokker…Mg2 skytteren er alene og skuddene freser over busker og kratt…ingen kommer nærmere nå, det våpenet er det ingen som tør å utfordre…noen tar seg av Johansen…mye blod…en kule gått gjennom armen…in i maven og ut og gjennom på den andre armen…han roper på mora si og er helt ute av seg…forstår det godt…Eggum har kontroll…han får oss ned og dekker de som tar seg av Johansen…Eggum kjører hele laget med oss…lag i angrep…vi viser muskler og presser angrepet tilbake….Får øye på våres lagfører…sersjanten…hva holdt han på med da…hadde jo ikke noe støtte fra han tidligere…fikk vite etterpå at han tok med resten av laget vårt for å hente hjelp…mens vi 3 lå igjen alene…hælvetes grønnskolling…han kunne jo ha hjulpet oss der nede da og sent en mann opp til Eggum…Eggum regjerer godt får kontroll…angrepet er slått tilbake. Alle i livet , kun en mann såret…fy pokker for en rush…Alle mann tilbake på 412 a (reiret)… får kjenne hvordan nervene nå kommer frem i lyset…alt funka når det smalt som verst…nå er det stille og nå føler jeg hva jeg har vært med på…hendene skjelver…snakker litt rart men er klar hvis de kommer over den åskammen…ingen skal faen ta meg ta oss nå…vi tok ilddåpen med storm og bare en mann såret…fantastisk…helt utrolig at vi kom gjennom dette…

Fikk bekreftet min historie når jeg traff Eggum 20 år etterpå, i 1998.