I 1907 ga regjeringen organisasjonen Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet – fra 1935 kalt Norsk misjon blant hjemløse ‒ et særskilt ansvar for bosetting av «omstreifere». Året etter kom de første familiene til Misjonens egen arbeidskoloni på Svanviken i Eide på Nordmøre.
«Ideen med Svanviken», framholdt misjonens generalsekretær Olav Bjørnstad i 1957, «er å føre voksne og barn inn i den rytme og de plikter et fastboende liv medfører». Da hadde i overkant av 100 familier med til sammen rundt 500 barn vært på Svanviken siden 1908.
Viktig for «omstreifer»-politikken
Arbeidskolonien spilte en nøkkelrolle i 1900-tallets politikk overfor «omstreiferne». Kolonidriften opphørte under annen verdenskrig, men ble gjenopptatt i 1949 og videreført fram til 1989.
Ved overgangen til 1970-åra endret kolonien karakter, etter at kriminalitet, alkoholmisbruk og økonomiske problemer erstattet streifing som viktigste anbringelsesgrunn. Fra å være et bosettingspolitisk tiltak ble Svanviken en attføringsinstitusjon for vanskeligstilte familier.
I 1973 endret institusjonen navn fra Svanviken arbeidskoloni til Svanviken familiesenter.
Kjønnsbasert arbeidsdeling
Gjennom et kontraktfestet opphold skulle familiene tilegne seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som fastboende og motta økonomisk og praktisk hjelp til bosetting etter oppholdet. I 1929 ble oppholdstiden utvidet fra to til fem år. I 1970 ble den satt ned til fire år, i 1972 til tre år.
Familiene bodde i «egne» hus. Fedrene ble satt til gårdsarbeid, plate- og sveisearbeid og snekker- og bygningsarbeid. Mødrene skulle drive med husstell. Barna gikk på koloniens egen skole, de minste i koloniens barnehage.
Anbringelsen
Noen familier søkte seg til Svanviken i håp om å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Andre var redde for å bli fratatt barna hvis de ikke tok et opphold i kolonien.
Andre familier ble anbrakt i kolonien med hjemmel i løsgjengerloven av 1900.
Kontroll og disiplinering
I kolonien var reglene strenge. «Kolonistene» kunne ikke bevege seg fritt, verken innenfor eller utenfor kolonien. Det var forbudt å snakke romani, og boligene ble inspisert hver dag.
«Kolonistene» fikk ikke treffe beslutninger om forhold som angikk dem selv eller deres barn. Både barn og foreldre var helt underlagt koloniens ledelse og funksjonærer.
Familier som forlot kolonien før oppholdstiden utløp, fikk ikke økonomisk og praktisk hjelp til bosetting, og de risikerte å bli fratatt barna.
Tiltak lenkes sammen
Fram til 1960-åra var foreldrene nødt til å fullføre oppholdet for å få beholde barna sine. Seinere ble barnevernsnemndene underrettet dersom oppholdet ble avbrutt.
Sentrale myndigheter godkjente koblingen mellom fratakelse av barn og bosettingstiltak. Blant annet framholdt Sosialdepartementet i 1919 at vergerådene burde gripe inn overfor foreldre som avviste fattigstyrenes arbeidsanvisning og hjelp til bosetting.
Bosettingstiltaket ble også koblet til sterilisering. En stor andel av kvinnene ble sterilisert under oppholdet i arbeidskolonien.
Ikke enkelt å bli bosatt
Etter fullført opphold i arbeidskolonien fikk familiene som regel anvist små hus som lå avsides til. Flere steder framviste kommunale myndigheter en nølende, tilbakeholden eller passiv holdning til bosetting, som regel av frykt for de økonomiske konsekvensene.
Mange kommuner så helst at familiene reiste videre til en annen kommune.
Tilbaketrukket og isolert
Knapt noen hadde tilknytning til stedet hvor de ble bosatt. For misjonen var det et mål å bosette familier langt unna slektninger. Det var forbudt for familiene å huse voksne barn og slektninger.
Familiene ble bedt om å leve tilbaketrukket og isolert. De skulle ikke komme i klammeri med naboene, lød begrunnelsen.
Bosatte familier sto fortsatt under misjonens kontroll. Uanmeldte besøk fulgte, og det ble slått ned på familier som forsøkte å livnære seg av tradisjonelle næringsveier som håndverk og omreisende handel.