Mot slutten av 1700-tallet var det flere som begynte å spørre hvordan samfunnet kunne endres for å unngå kriser utløst av klimavariasjoner og avlingssvikt. Flere kom sammen for å kartlegge og systematisere kunnskap om vær og klima. En av de fremste eksponentene for en slik tidlig-moderne klimavitenskap i Norge var sogneprest i Spydeberg, Jacob Nicolai Wilse (1736-1801).
_colourised.jpg)
En opplysningsmann
Jacob Nicolai Wilse var en opplysningsprest og forfatter av en rekke tekster. I Efter-Tiiden i Norge skriver han om den fiktive Philoneus. En varm sommerdag i 1779 sitter Philoneus ved Mjærskaukollen og gransker det frodige landskapet som til slutt dysser han i søvn. Når han våkner, har det gått 200 år og stedet er forvandlet til et velordnet samfunn hvor mennesker lever i fullkommen symbiose med hverandre og naturen. I fremtidsvisjonen til Wilse er det ingen nød, krig eller overdreven velstand forbeholdt de få – en sterk kontrast til realitetene i 1700-tallet i Europa.
I eneveldige stater ble tekster som kritiserte eksisterende maktstrukturer sjelden akseptert av myndighetene. Wilses tekst om Philoneus måtte gjennom mange endringer før den til slutt gikk gjennom den strenge sensuren i Danmark-Norge.
Fremtidsbeskrivelser var en populær sjanger i siste halvdel av 1700-tallet der forfattere i flere europeiske stater skildret samfunn bygget på opplysningstidens idealer som frihet, fornuft og fremskritt.
Den lille istiden i Norge
Tidlig i 1770-årene var det uår over store deler av Norge og det brøt ut sult og epidemier. Dødeligheten var så høy at befolkningstallet gikk ned. Spydeberg prestegjeld var særlig hardt rammet av denne krisen. Sogneprest Wilse forteller om en rekke besøk til syke og døende og han vender ofte tilbake til erfaringene fra denne perioden i tekstene sine.
Slike kriser traff befolkningen med jevne mellomrom og etterlot dype spor, særlig under den lille istiden, men førte ikke nødvendigvis til omfattende tiltak som kunne styrke matsikkerheten og gjøre landet bedre rustet til å håndtere klimaforholdene. Dette begynte å endre seg i siste halvdel av 1700-tallet.
Ny klimavitenskap
Jacob Nicolai Wilse var interessert i det meste, men særlig i været og hvordan variasjoner i været over tid påvirket jordbruket. Klima var et sentralt tema i den nordiske opplysningstiden. Ikke bare Wilse, men prester og intellektuelle over hele landet begynte å gjennomføre mer eller mindre regelmessige målinger av lufttrykk, temperatur, vind og andre værforhold. Disse målingene representerte de første skrittene mot utviklingen av meteorologi som en egen selvstendig vitenskap.
Resultatene ble publisert i nystiftede vitenskapelige tidsskrifter, ved siden av tekster som presenterte teknologiske nyvinninger i jordbruket og forslag til økonomisk politikk som utfordret eksisterende maktstrukturer. Disse diskusjonene var ofte veldig teoretiske og ikke alltid like godt forankret i den norske bondes virkelighet, men de vitner om en økt bevissthet knyttet til de komplekse sammenhengene mellom naturforhold og sosiale forhold.
Etter den krisen i 1770-årene ble Wilse stadig mer interessert i meteorologi. I boka Metorographia Compendiosa fra 1778 utviklet han et sett med værsymboler som gjorde det lette å systematisere data om nedbør, skydekke, vind og andre værfenomener.
Det europeiske nettverket Palatina
Wilses meteorologiske arbeid fikk internasjonal anerkjennelse og han ble innlemmet i Societas Meteorologica Palatina (SMP) i 1783. SMP var det første globale et nettverk av meteorologer. Selskapet som opprettet værstasjoner over store deler av Europa, i tillegg til enkeltstasjoner i Sibir, Grønland og USA. Nettverket opererte mellom 1781 og 1792.
Daglige, grundige og standardiserte målinger over flere år ga helt nye forutsetninger for å forstå hva klima er. Fra Wilses stasjoner i Spydeberg og Eidsberg kom det daglige observasjoner i årene 1783-1787. I dag regnes SMP som begynnelse på den moderne klimavitenskapen.
Ambisjoner om å ha vitenskaps som levevei
Wilses motivasjon til å vie så mye av sin tid til dette arbeidet kan delvis forstås som et uttrykk for opplysningstidens vitebegjær, men også som hans ønske om å gjøre meteorologi til en bærekraftig levevei.
At kunnskap om sammenhengen mellom vær og jordbruk er nyttig var ikke en ny innsikt, men det var i denne perioden at flere hevdet at en kvantifisering og systematisering av værfenomener kunne ruste jordbruket til å motvirke de verste konsekvensene av uunngåelig avlingssvikt. Meteorologene representerte i denne sammenhengen en helt ny gruppe eksperter, som gjennom sitt arbeid ivret etter personlig anerkjennelse, men også innflytelse på samfunnsutviklingen.
Etter gjentatte forsøk på å avansere fra stillingen som sogneprest, døde han i 1801 uten å ha realisert disse ambisjonene. Målingene hans fortsetter imidlertid å hjelpe til med å forstå tidligere og nåværende klimaendringer.
